3. mars reiste jeg fra Zen Mountain Monastery.
Jeg fikk skyss ned til Phoenicia hvor jeg skulle overnatte hos en venn den første natta før jeg forlot regionen. På den måten ble avskjeden langsom og myk.
Dagen etter satt jeg på en buss i retning øst, og så sør.
I zen er Oksegjeterbildene (Oxherding pictures) en serie korte dikt som beskriver stegene man går igjennom i sin praksis på veien til opplysning, til frihet fra betingelser, å få innsikt i selvet og dyrke visdom.
Selv om man kan lese oksegjeterbildene som trinn - 1-2-3... osv - kan bildene også leses sånn at ulike aspekter av oss er på ulike trinn til en hver tid. Vi kan også ha intuitiv forståelse og ha nytte av aspekter med ulike dikt i serien fra en dag til en annen.
Når jeg dro fra klosteret, reflekterte jeg over en bokstavelig tolkning av diktene, fordi det passet så bra med bildet på min situasjon.
Etter intens klosterpraksis, jeg drar tilbake inn i verden. Jeg går ned fra fjellet, Mt. Tremper.
I zen er fjellet et viktig symbol. Fjellet kan symbolisere det opplyste sinnet, evighet, stabilitet, det ukjente, ukjennelige, veien. At en person oppsøker fjellet betyr gjerne i buddhistisk symbologi at hen starter en indre frigjøringsreise: Å forlate "markedsplassen", de verdslige (materielle) gleder og søken etter tilfredsstillelse av sansene, til fordel for dyp spørsmålsstillelse til sin egen opplevelse av virkeligheten.
Når personen kommer ned fra fjellet, kan det i en klassisk forståelse av Oksegjeterbildene bety å ha oppnådd reisens mål. Målet i zen kan for eksempel sis å være å innse at virkeligheten er ikke-delt (ikke-dualistisk). Det at det ikke er noen forskjell mellom meg og den andre, sort og hvitt, banan og appelsin. Dette er ikke et dogme, det er ikke-konseptuelt. Altså det er ikke noe du kan forstå med tankene. Det er en innsikt på et opplevelses-plan. Å skille mellom ting er bare språklige verktøy. Bare. Viktige verktøy da. Men bare det.
I zen sier man også at man søker innsikt i visdommen om at det ikke er noen forskjell mellom fjellet og markedsplassen. Det fins ingen forskjell mellom praksis og ikke-praksis. Likevel kreves det mye arbeid for å komme til denne forståelsen. Mye av arbeidet handler om å se inn i hvordan vi har blitt betinget av verden, i vår oppvekst, i samfunnet, i våre relasjoner. Vi står på skuldrene til generasjon på generasjon. På godt og vondt.
Menneskegenerasjonene har utviklet et sinn som både gir muligheten til å spørsmålsstille for å åpne, for å frigjøre, og som også har muligheten til å undertrykke og å fengsle, å binde, å gjøre konform.
Jeg forlot Mt. Tremper for å igjen bli én med markedsplassen. Det var en intens opplevelse. Bare det å kommunisere med ansatte ved et bakeri var liksom helt nytt. Jeg var litt uten oppskrifter, følte meg mer fri i det enn hva jeg ville følt for et år siden. Jeg frydet meg over fremmedes hjelpsomhet.
Veien er åpen. Bakken under føttene.
Jeg skulle ut i bardo.
I tibetansk buddhisme er bardo tilstanden man befinner seg i mellom at man dør og at man fødes igjen. Bardo brukes også for å snakke om alle mellomrom som fins mellom alle typer tilstander og steg i livet. Hvis vi ser nøye ser vi at det alltid er et mellomrom. Faktisk er det omtrent ikke mer enn mellomrom det hele består av. Alltid i flyt fra det ene til det andre. Ankommet, er allerede på vei til det neste. På denne måten kan vi også si at vi alltid er i bardo.
Når jeg forlot fjellet var det følelsen av et veldig skarpt skille. Og, det jeg skulle oppleve var å finne en verden utenfor som også skulle bli kastet ut i bardo. Med covid-19 var det som om verden synkroniserte med min egen bardo, og overgangen ble for meg mindre skarp på grunn av det.
Covid-19 gjorde at man fra et øyeblikk til det neste ikke kunne forutsi hva som kunne skje. Det var også akkurat slik min opplevelse var allerede.
Første stopp Washington DC. Jeg tok bilder på instagram som dere kan se på
Jeg fikk skyss ned til Phoenicia hvor jeg skulle overnatte hos en venn den første natta før jeg forlot regionen. På den måten ble avskjeden langsom og myk.
 |
| Vår siste lunsj sammen, den første lunsj på rundtrappen i år. Skarp februar-sol. |
I zen er Oksegjeterbildene (Oxherding pictures) en serie korte dikt som beskriver stegene man går igjennom i sin praksis på veien til opplysning, til frihet fra betingelser, å få innsikt i selvet og dyrke visdom.
 |
| Oksegjeterbildene illustrert med tørkede høstblader i Hojin sin art practice notebook fra høsten. |
Selv om man kan lese oksegjeterbildene som trinn - 1-2-3... osv - kan bildene også leses sånn at ulike aspekter av oss er på ulike trinn til en hver tid. Vi kan også ha intuitiv forståelse og ha nytte av aspekter med ulike dikt i serien fra en dag til en annen.
Når jeg dro fra klosteret, reflekterte jeg over en bokstavelig tolkning av diktene, fordi det passet så bra med bildet på min situasjon.
Etter intens klosterpraksis, jeg drar tilbake inn i verden. Jeg går ned fra fjellet, Mt. Tremper.
 |
| A-framen jeg delte med Laura. Nå skulle Laurel flytte inn i mitt gamle rom. |
I zen er fjellet et viktig symbol. Fjellet kan symbolisere det opplyste sinnet, evighet, stabilitet, det ukjente, ukjennelige, veien. At en person oppsøker fjellet betyr gjerne i buddhistisk symbologi at hen starter en indre frigjøringsreise: Å forlate "markedsplassen", de verdslige (materielle) gleder og søken etter tilfredsstillelse av sansene, til fordel for dyp spørsmålsstillelse til sin egen opplevelse av virkeligheten.
Når personen kommer ned fra fjellet, kan det i en klassisk forståelse av Oksegjeterbildene bety å ha oppnådd reisens mål. Målet i zen kan for eksempel sis å være å innse at virkeligheten er ikke-delt (ikke-dualistisk). Det at det ikke er noen forskjell mellom meg og den andre, sort og hvitt, banan og appelsin. Dette er ikke et dogme, det er ikke-konseptuelt. Altså det er ikke noe du kan forstå med tankene. Det er en innsikt på et opplevelses-plan. Å skille mellom ting er bare språklige verktøy. Bare. Viktige verktøy da. Men bare det.
I zen sier man også at man søker innsikt i visdommen om at det ikke er noen forskjell mellom fjellet og markedsplassen. Det fins ingen forskjell mellom praksis og ikke-praksis. Likevel kreves det mye arbeid for å komme til denne forståelsen. Mye av arbeidet handler om å se inn i hvordan vi har blitt betinget av verden, i vår oppvekst, i samfunnet, i våre relasjoner. Vi står på skuldrene til generasjon på generasjon. På godt og vondt.
Menneskegenerasjonene har utviklet et sinn som både gir muligheten til å spørsmålsstille for å åpne, for å frigjøre, og som også har muligheten til å undertrykke og å fengsle, å binde, å gjøre konform.
Jeg forlot Mt. Tremper for å igjen bli én med markedsplassen. Det var en intens opplevelse. Bare det å kommunisere med ansatte ved et bakeri var liksom helt nytt. Jeg var litt uten oppskrifter, følte meg mer fri i det enn hva jeg ville følt for et år siden. Jeg frydet meg over fremmedes hjelpsomhet.
Veien er åpen. Bakken under føttene.
Jeg skulle ut i bardo.
I tibetansk buddhisme er bardo tilstanden man befinner seg i mellom at man dør og at man fødes igjen. Bardo brukes også for å snakke om alle mellomrom som fins mellom alle typer tilstander og steg i livet. Hvis vi ser nøye ser vi at det alltid er et mellomrom. Faktisk er det omtrent ikke mer enn mellomrom det hele består av. Alltid i flyt fra det ene til det andre. Ankommet, er allerede på vei til det neste. På denne måten kan vi også si at vi alltid er i bardo.
Når jeg forlot fjellet var det følelsen av et veldig skarpt skille. Og, det jeg skulle oppleve var å finne en verden utenfor som også skulle bli kastet ut i bardo. Med covid-19 var det som om verden synkroniserte med min egen bardo, og overgangen ble for meg mindre skarp på grunn av det.
Covid-19 gjorde at man fra et øyeblikk til det neste ikke kunne forutsi hva som kunne skje. Det var også akkurat slik min opplevelse var allerede.
Første stopp Washington DC. Jeg tok bilder på instagram som dere kan se på