Du sitter deg for å meditere. Øynene lukket eller slått ned. Nå skal det mediteres. Men hvordan vet vi at vi mediterer? Hvordan vet vi at praksisen faktisk fungerer? Mange legger praksisen på hylla akkurat når de har begynt å oppleve det som faktisk er tegn på meditasjonsfordypelse. Hvorfor? Fordi de tror at resultatene er det motsatte - tegn på at de mediterer dårlig.
De siste månedene har jeg i samtale med ulike mennesker hørt variasjoner av denne historien. Vedkommende blir overrasket (og glad) når jeg validerer at det de opplevde i meditasjonen er faktisk tegn på at de gjør noe riktig.
Mange motiveres til å meditere for å oppleve ro og balanse. En insisterende meditasjonspraksis vil resultere i mer av dette over tid. Men først må man igjennom en selverkjennelsesprosess. Her støter man på røttene til at man ikke opplever ro og balanse. Rastløshet og frustrasjon er en av disse hindringene. Når man opplever dette mens man sitter betyr det at noe i en selv er avkledd for en. Du har støtt på din første utfordring! Hurra! Det betyr at du har gått dypere i praksisen.
Rastløshet og frustrasjon uttrykkes som flyktighet i tanker på det mentale planet. I kroppen kan det oppleves som klaustrofobi, som sitring, en brennende følelse av å ha lyst til å løpe avgårde. Emosjonelt et spekter fra irritasjon til panikk. Det er ikke meditasjonen som har skapt følelsen. Det du opplever er som å se med forstørrelsesglass på tendenser som styrer deg i det vanlige livet.
Som Alan Watts sier det i The Way of Zen: "For det rastløse vestlige sinnet, synes sittende meditasjon å være en ubehagelig disiplin, for vi virker ikke kapable til å sitte kun for å sitte, uten samvittighetskvaler, uten å føle at vi burde gjøre noe viktigere for å rettferdiggjøre vår eksistens."
For å få innsikt i rastløsheten vi føler må vi sitte gjennom den. For å motvirke de negative effektene av rastløshet kan vi bevisst kultivere opplysningsfaktoren ro. Elementer ved dette er kultivering av tålmodighet og avslapning. En måte å gjøre dette på er gjennom bodyscanning (avslapning). En annen måte er å gjenta for seg selv: "Måtte jeg bli lykkelig. Måtte jeg bli fri" (tålmodighet).
Meditasjon er en muskel som alt annet man lærer seg. Så når den legges på hylla svinner den hen og vi mister kraften vi hadde bygd opp. Når vi tar opp igjen praksisen er vi ikke lenger der vi var og må begynne litt fra skratsj. Derfor er et tips fra meg når du føler at du begynner å bli demotivert: Intensiver praksisen heller enn å la den dabbe av. Legg til 5 eller 10 minutter på sittingen din. Dette er en gyllen mulighet til å bygge viljestyrke og til å arbeide med de utfordringene som har kommet opp.
"En gang mediterte jeg i én time og følte meg helt fantastisk! Neste gang jeg mediterte oppnådde jeg ikke den samme følelsen. Jeg ble skuffet og følte meg dum. Jeg vet at jeg burde plukke opp meditasjon, men jeg gjør det ikke".
Vi kan bli demotiverte når vi dømmer oss selv og praksisen. Du har støtt på en hindring: Den indre kritikeren. Det er bare å gratulere seg selv, for praksisen har vist deg nettopp det den skal: Hvordan sinnet ditt har for vane til å tenke. Sinnet pendler mellom dualitetene "opphøyelse" og "avslag". Først opphøyer jeg meg selv når jeg fikk noe til med én gang. Så blir fallhøyden desto høyere når jeg neste gang ikke lyktes på samme måte. Resultatet er at jeg avslår meg selv. Det føles ikke bra, og blir fort et argument til å unngå å meditere i fremtiden. Dette er et aspekt av sinnet: å unngå ubehag. Vi er ofte ikke oppmerksomme på at det ubehaget vi unngår er skapt av det samme sinnet. Det er som å gi seg selv en kake og fornærmet si "jeg vil ikke ha den kaka der".
Du kan med trygghet kultivere tillit til praksisen, som vil hjelpe deg i denne situasjonen. Metaperspektivet som utvikles når vi ikke rømmer fra praksisen når dette oppstår, men velger å se det for hva det er - en sinnskonstruksjon - er det som kalles mindfullness. Freud snakket om dette som "jevnt hengende oppmerksomhet" ("evenly suspended attention" på engelsk). Jeg syns det er ganske beskrivende for hvordan denne behagelige tilstanden oppleves.
"Jeg hadde en meditasjonspraksis for mange år siden. Men jeg tror ikke jeg fikk det så bra til, for jeg følte bare ubehag. Det var for vanskelig så jeg sluttet".
Igjen - ubehaget du opplever er dine egne grunnfølelser og du har nå funnet dem og kan se på hva det handler om. Dette er starten på å gi slipp på etablerte sinnsvaner. Du er på vei videre og dypere inn i å forstå deg selv! Ikke gi opp:
Når du vet hvem du er, da kan du være til noe bruk. ~ Mester Rinzai (Linji)
 |