Det er mulig at måten vi responderer på [miljø]krisen er en del av selve krisen ~ Bayo Akomolafe

tirsdag 14. juli 2020

Paradoksale tegn på at meditasjonspraksisen funker

Du sitter deg for å meditere. Øynene lukket eller slått ned. Nå skal det mediteres. Men hvordan vet vi at vi mediterer? Hvordan vet vi at praksisen faktisk fungerer? Mange legger praksisen på hylla akkurat når de har begynt å oppleve det som faktisk er tegn på meditasjonsfordypelse. Hvorfor? Fordi de tror at resultatene er det motsatte - tegn på at de mediterer dårlig.

De siste månedene har jeg i samtale med ulike mennesker hørt variasjoner av denne historien. Vedkommende blir overrasket (og glad) når jeg validerer at det de opplevde i meditasjonen er faktisk tegn på at de gjør noe riktig.  

"Jeg mediterer av og til, i perioder. Jeg har liksom perioder der meditasjonen gir meg mye, den gir meg energi og ro. Men så "funker" den liksom ikke lenger. Jeg bare blir frustrert og rastløs. Da legger jeg den på hylla ei stund. Etter ei stund blir livet så stressende igjen at jeg plukker opp praksisen igjen, til den ikke "funker" lenger igjen".

Mange motiveres til å meditere for å oppleve ro og balanse. En insisterende meditasjonspraksis vil resultere i mer av dette over tid. Men først må man igjennom en selverkjennelsesprosess. Her støter man på røttene til at man ikke opplever ro og balanse. Rastløshet og frustrasjon er en av disse hindringene. Når man opplever dette mens man sitter betyr det at noe i en selv er avkledd for en. Du har støtt på din første utfordring! Hurra! Det betyr at du har gått dypere i praksisen. 

Rastløshet og frustrasjon uttrykkes som flyktighet i tanker på det mentale planet. I kroppen kan det oppleves som klaustrofobi, som sitring, en brennende følelse av å ha lyst til å løpe avgårde. Emosjonelt et spekter fra irritasjon til panikk. Det er ikke meditasjonen som har skapt følelsen. Det du opplever er som å se med forstørrelsesglass på tendenser som styrer deg i det vanlige livet.

Som Alan Watts sier det i The Way of Zen: "For det rastløse vestlige sinnet, synes sittende meditasjon å være en ubehagelig disiplin, for vi virker ikke kapable til å sitte kun for å sitte, uten samvittighetskvaler, uten å føle at vi burde gjøre noe viktigere for å rettferdiggjøre vår eksistens."

For å få innsikt i rastløsheten vi føler må vi sitte gjennom den. For å motvirke de negative effektene av rastløshet kan vi bevisst kultivere opplysningsfaktoren ro. Elementer ved dette er kultivering av tålmodighet og avslapning. En måte å gjøre dette på er gjennom bodyscanning (avslapning). En annen måte er å gjenta for seg selv: "Måtte jeg bli lykkelig. Måtte jeg bli fri" (tålmodighet).

Meditasjon er en muskel som alt annet man lærer seg. Så når den legges på hylla svinner den hen og vi mister kraften vi hadde bygd opp. Når vi tar opp igjen praksisen er vi ikke lenger der vi var og må begynne litt fra skratsj. Derfor er et tips fra meg når du føler at du begynner å bli demotivert: Intensiver praksisen heller enn å la den dabbe av. Legg til 5 eller 10 minutter på sittingen din. Dette er en gyllen mulighet til å bygge viljestyrke og til å arbeide med de utfordringene som har kommet opp.

"En gang mediterte jeg i én time og følte meg helt fantastisk! Neste gang jeg mediterte oppnådde jeg ikke den samme følelsen. Jeg ble skuffet og følte meg dum. Jeg vet at jeg burde plukke opp meditasjon, men jeg gjør det ikke". 

Vi kan bli demotiverte når vi dømmer oss selv og praksisen. Du har støtt på en hindring: Den indre kritikeren. Det er bare å gratulere seg selv, for praksisen har vist deg nettopp det den skal: Hvordan sinnet ditt har for vane til å tenke. Sinnet pendler mellom dualitetene "opphøyelse" og "avslag". Først opphøyer jeg meg selv når jeg fikk noe til med én gang. Så blir fallhøyden desto høyere når jeg neste gang ikke lyktes på samme måte. Resultatet er at jeg avslår meg selv. Det føles ikke bra, og blir fort et argument til å unngå å meditere i fremtiden. Dette er et aspekt av sinnet: å unngå ubehag. Vi er ofte ikke oppmerksomme på at det ubehaget vi unngår er skapt av det samme sinnet. Det er som å gi seg selv en kake og fornærmet si "jeg vil ikke ha den kaka der".

Du kan med trygghet kultivere tillit til praksisen, som vil hjelpe deg i denne situasjonen. Metaperspektivet som utvikles når vi ikke rømmer fra praksisen når dette oppstår, men velger å se det for hva det er - en sinnskonstruksjon - er det som kalles mindfullness. Freud snakket om dette som "jevnt hengende oppmerksomhet" ("evenly suspended attention" på engelsk). Jeg syns det er ganske beskrivende for hvordan denne behagelige tilstanden oppleves.

"Jeg hadde en meditasjonspraksis for mange år siden. Men jeg tror ikke jeg fikk det så bra til, for jeg følte bare ubehag. Det var for vanskelig så jeg sluttet".

Igjen - ubehaget du opplever er dine egne grunnfølelser og du har nå funnet dem og kan se på hva det handler om. Dette er starten på å gi slipp på etablerte sinnsvaner. Du er på vei videre og dypere inn i å forstå deg selv! Ikke gi opp:

Når du vet hvem du er, da kan du være til noe bruk. ~ Mester Rinzai (Linji)
 

fredag 15. mai 2020

Leaving Mt. Tremper

3. mars reiste jeg fra Zen Mountain Monastery.


Jeg fikk skyss ned til Phoenicia hvor jeg skulle overnatte hos en venn den første natta før jeg forlot regionen. På den måten ble avskjeden langsom og myk.

Vår siste lunsj sammen, den første lunsj på rundtrappen i år. Skarp februar-sol.






Dagen etter satt jeg på en buss i retning øst, og så sør.

I zen er Oksegjeterbildene (Oxherding pictures) en serie korte dikt som beskriver stegene man går igjennom i sin praksis på veien til opplysning, til frihet fra betingelser, å få innsikt i selvet og dyrke visdom.

Oksegjeterbildene illustrert med tørkede høstblader i Hojin sin art practice notebook fra høsten.

Selv om man kan lese oksegjeterbildene som trinn - 1-2-3... osv - kan bildene også leses sånn at ulike aspekter av oss er på ulike trinn til en hver tid. Vi kan også ha intuitiv forståelse og ha nytte av aspekter med ulike dikt i serien fra en dag til en annen.

Når jeg dro fra klosteret, reflekterte jeg over en bokstavelig tolkning av diktene, fordi det passet så bra med bildet på min situasjon.

Etter intens klosterpraksis, jeg drar tilbake inn i verden. Jeg går ned fra fjellet, Mt. Tremper.

A-framen jeg delte med Laura. Nå skulle Laurel flytte inn i mitt gamle rom.

I zen er fjellet et viktig symbol. Fjellet kan symbolisere det opplyste sinnet, evighet, stabilitet, det ukjente, ukjennelige, veien. At en person oppsøker fjellet betyr gjerne i buddhistisk symbologi at hen starter en indre frigjøringsreise: Å forlate "markedsplassen", de verdslige (materielle) gleder og søken etter tilfredsstillelse av sansene, til fordel for dyp spørsmålsstillelse til sin egen opplevelse av virkeligheten.

Når personen kommer ned fra fjellet, kan det i en klassisk forståelse av Oksegjeterbildene bety å ha oppnådd reisens mål. Målet i zen kan for eksempel sis å være å innse at virkeligheten er ikke-delt (ikke-dualistisk). Det at det ikke er noen forskjell mellom meg og den andre, sort og hvitt, banan og appelsin. Dette er ikke et dogme, det er ikke-konseptuelt. Altså det er ikke noe du kan forstå med tankene. Det er en innsikt på et opplevelses-plan. Å skille  mellom ting er bare språklige verktøy. Bare. Viktige verktøy da. Men bare det.

I zen sier man også at man søker innsikt i visdommen om at det ikke er noen forskjell mellom fjellet og markedsplassen. Det fins ingen forskjell mellom praksis og ikke-praksis. Likevel kreves det mye arbeid for å komme til denne forståelsen. Mye av arbeidet handler om å se inn i hvordan vi har blitt betinget av verden, i vår oppvekst, i samfunnet, i våre relasjoner. Vi står på skuldrene til generasjon på generasjon. På godt og vondt.

Menneskegenerasjonene har utviklet et sinn som både gir muligheten til å spørsmålsstille for å åpne, for å frigjøre, og som også har muligheten til å undertrykke og å fengsle, å binde, å gjøre konform.

Jeg forlot Mt. Tremper for å igjen bli én med markedsplassen. Det var en intens opplevelse. Bare det å kommunisere med ansatte ved et bakeri var liksom helt nytt. Jeg var litt uten oppskrifter, følte meg mer fri i det enn hva jeg ville følt for et år siden. Jeg frydet meg over fremmedes hjelpsomhet.

Veien er åpen. Bakken under føttene.

Jeg skulle ut i bardo. 

I tibetansk buddhisme er bardo tilstanden man befinner seg i mellom at man dør og at man fødes igjen. Bardo brukes også for å snakke om alle mellomrom som fins mellom alle typer tilstander og steg i livet. Hvis vi ser nøye ser vi at det alltid er et mellomrom. Faktisk er det omtrent ikke mer enn mellomrom det hele består av. Alltid i flyt fra det ene til det andre. Ankommet, er allerede på vei til det neste. På denne måten kan vi også si at vi alltid er i bardo.

Når jeg forlot fjellet var det følelsen av et veldig skarpt skille. Og, det jeg skulle oppleve var å finne en verden utenfor som også skulle bli kastet ut i bardo. Med covid-19 var det som om verden synkroniserte med min egen bardo, og overgangen ble for meg mindre skarp på grunn av det.

Covid-19 gjorde at man fra et øyeblikk til det neste ikke kunne forutsi hva som kunne skje. Det var også akkurat slik min opplevelse var allerede.

Første stopp Washington DC. Jeg tok bilder på instagram som dere kan se på

søndag 16. februar 2020

Du må ikke sove!

På nett leste jeg Klassekampens bokanmeldelse av Rasmus Hage Dallans bok om de identitære, og hjertet mitt ble revet i stykker.

Jeg lever en periode i relativ isolasjon i Zen Mountain Monastery i Catskills-fjellene i staten New York. Hovedtrekk fra nyhetsbildet når meg droppvis i denne eksistensen, gjennom New York Times som vi mottar, fra community medlemmer eller når jeg snakker med venner hjemmefra. På mange måter er det en mer naturlig måte å være tilkoblet den større verden, mer minimal, mindre bombardering og overveldelse av verdens kaos, som skrikes med skingrende stemmer. Stemmer som skal samtidig selge en noe. Her forholder meg mer til det som er rett foran meg, som jeg kan håndtere direkte - fysisk, mentalt og emosjonelt.

Jeg slukte bokanmeldelsen, etter lunsj. Ulike følelser meldte seg, jeg registrerte de, men fortsatt videre med dagen min, timeplanen her er full, vi enten mediterer eller arbeider fra morgen til kveld. Jeg merket dog at jeg var slapp, litt "ute", også i morgenen etter. Hva kunne det skyldes? Humør og energinivå går jo bare opp og ned, det er vel bare sånn, eller?

På søndagene er det liksom "gudstjeneste" her, i mangel på et bedre ord, de kaller det bare "service". Den større communitien, sanghaen, kommer til klosteret og vi mediterer sammen og abbeden holder et dharmaforedrag. Mot slutten av den timeslange meditasjon kom anmeldelsen fra dagen før opp i meg igjen og følelsene jeg virkelig satt med veltet opp til overflaten. En gammel vane til å ikke ta inn over meg... overveldelsen. Men der var det. Hjertet som allerede hadde brast.

I det indre så jeg artikkelbildet igjen klart for meg. Fire unge hvite kvinner. De er vakre. Langt lyst hår. Demonstranter for en hvit, kristen verden, i hvertfall hvit, i hvertfall Europa. Ansiktene og blikkene deres synes stramme. Uttrykksløse. Resolutte. Hva kan vi lese ut av et bilde? Følelsen av hat hadde tatt grep rundt hjertet mitt før jeg hadde forstått hvem de var og hva de stod for. Hvilken gru. Hvilken forferdelig gru, følelsen av separasjon mellom mennesker, følelsen av hat mellom mennesker.

Hvilken ulykke at vi blir nummen av elendigheten. Vi må føle. Vi må ta inn over oss. Jeg husker så mange ganger "der ute" jeg følte meg gal for sorgen jeg følte over det som skjer i vår verden. Gal fordi jeg følte meg ensom i opplevelsen. Det kunne synes som om normen var å kunne stenge ting ute - at det jeg følte syntes som en overdrivelse. Men var det sånn? Føler dere ikke? Som meg, tenkte dere at dere var gale, og lukket øyne og ører når de indre varsellampene hvinte og blinket?

Hvordan kan vi leve et "normalt liv" som verdens tilstand er? Jeg måtte selv forlate livet jeg levde hjemme i Norge. Snart skal jeg reise hjem. Fascismen herjer over kontinentet. Jeg følte en veldig sorg og redsel for hva jeg kommer til å måtte møte. Jeg snakket med en av de andre under lunsjen om dette. "Det er det samme her". Det er klart. Det er jo det. Jeg er jo i USA, for klinkende! Men i relativ isolasjon.

På ettermiddagen deltok jeg i en "What is whiteness"-gruppe her på klosteret. Det er en diskusjonsgruppe for folk i sanghaen som "identifiserer seg som hvite" (en merkelig beskrivelse for meg som norsk, men en måte å prate på i USA), som jobber med å avsløre underbevisste systemiske tanke- og handlingsmønstre som opprettholder et rasisitisk samfunnssystem som favoriserer hvite framfor såkalte "fargede" folk (også her et annet språk enn jeg er komfortabel med). Dette var det tredje møtet. Vi bruker møtestrukturen Circle Way og leser boken "White Fragility" av Robin DeAngelo, som handler om hvordan et rasistisk samfunnsystem holdes i live gjennom blindsonene liberale, priviligerte, hvite folk har. Folk som ser på seg selv som ikke rasister, men som likevel tjener på at systemet opprettholdes som det er.

"Du må ikke sove", skrev Arnulf Øverland. Hvordan kan vi våkne opp? Hvor mange av oss kreves det at våkner opp? Hva må vi gjøre? Jeg tror virkelig at dersom vi bare våkner opp, vil det være klart for oss hva vi må gjøre. Hvordan våkner vi opp? Jeg tror det vil være individuelt, men en fellesnevner vil være å virkelig slippe til følelsene våre. Men å erkjenne de uten å holde fast til de. Erkjenn, føl og gi slipp. Og så, handle. Og vi trenger å støtte hverandre.

tirsdag 4. februar 2020

Hvor er kjønnsdebatten i zen? Et intervju med Zuiko

Rinzai Zen-senter Oslo ba meg i høst om å skrive en artikkel til deres magasin Zen Punkt. Jeg endte opp med å intervju Zuiko for hennes arbeid med kjønns- og minoritetsspørsmål.

Artikkelen er nå publisert her. Jeg har limt inn teksten i bloggen under og lagt til noen flere bilder enn det som kom på trykk. Via via har jeg fått høre at det har kommet gode tilbakemeldinger på artikkelen i Norge. Men også at noen er uenige, uten at jeg har fått innblikk i hva de er uenige i. Jeg er veldig nysgjerrig på dette - på å høre hva folk syns var tankevekkende, hva de er enige i eller uenige i.

Where is the conversation about gender roles in Zen? 

Interview with Shea Zuiko Settimi (September 2019)

Zuiko

Rakusan gives me a crash course in journalism 
It is hosan(1) at Zen Mountain Monastery (ZMM), in the Catskills mountains a couple of hours from New York City, and I am in the kitchen having breakfast. Cheerful voices are heard between the monastics and other short and long term residents who are loafing around. I am talking to Rakusan, one of the older monastics. He practiced at Mount Baldy in the 70’s, so we share dharma roots. I am telling him that I am going to write an article about women and zen. He lights up - “You should really talk to Zuiko, she worked a lot with that! She might be here today.”

This hosan I am helping Rakusan with the building of a bed for Zuiko. Zuiko is ordained at ZMM, but has just taken out leave and naturally lacks furniture after having lived at the monastery for about a decade. When we are back at the main building to have lunch, Rakusan suddenly points at someone outside: “There is Zuiko! Go talk to her now!” This is how it is here. No time to lose, to dwell, to overthink. I run out: “Zuiko!” We agree to meet a couple of hours later.

About understanding different perspectives 
It is a warm Autumn day early in September. We are sitting outside the beautiful monastery building on a low wall plated with large slate slabs. A small Japanese Buddha statue greets us with gasshō.


BIRGITTE: Why do you think Rakusan was referring me to you about the topic of feminism and Zen?

ZUIKO: Especially in a culture like the United States, the universal standard experience is men. To get more granular: white, straight, Christian, able-bodied, college educated, middle class men. Zen as an institution in this country is no different. Most teachings that come down to us are from men, the koan curriculum is about men, mostly. You know - 800 koans and only a handful that contains a woman. There was a time when all of the teachers here were men. At the end of a sesshin some years ago I spoke about how that week the chant leader was a man, the work supervisor was a man, all the talks were given by men, dokusan was offered by men. I wasn’t hearing the dharma in a woman’s voice. All week. And if no one is bringing that out, the men aren’t noticing that, even many of the women don’t notice it.

BIRGITTE: True! I also find myself wondering if others don’t see this!

ZUIKO: Yeah! So I think I’ve just been a person who has been very vocal about bringing that up. When I worked on the Mumankan (2) I would transcribe every case and commentary to switch the pronoun - from he to she. Shibayama says “...a true Zen man” and I would change it to “...a true Zen person”. And I was constantly doing this translation, even though I understand that what it’s pointing to is beyond those kinds of identities. First I need to be able to find myself in it.

I really react against comments like “...but the absolute is beyond dualities like gender.” You can only say that from a dominant perspective. If the absolute and the relative really are non-dual, then these things do matter and are important. Because you know, we don’t live in some “no eye, ear, tongue, body, mind”-state. And in my experience that way of viewing the teachings gets invoked when people want to avoid an uncomfortable conversation about gender or race - one that it is really important to have.


BIRGITTE: Like they are not willing to take another perspective, not realizing others have a different experience than they do.

ZUIKO: Yeah. There was a dharma encounter several years ago when I brought up a thought experiment that I had heard from a friend of mine: What if the Buddha was a woman. All the ancestors were women. All the teachers here were women. And most of the books written about the dharma were by women and most of the monastics were women. As a man what would that feel like to come in here? Would you be able to study the dharma in that kind of setting? That isn’t something that men have to think about. But women do have to think about it. And certainly non-white people have to think about it. What if all the teachers were black? What if most of the sangha was black? As a white person would I come in feeling like I could study the dharma here? We must be talking about it and noticing it all the time. Zen in the United States and Zen here has not been some kind of neutral field. It has been white, male.

Question the tradition! 
BIRGITTE: Same as the culture. Or maybe a little bit better than the average culture?

ZUIKO: Maybe, maybe not. I think we are starting to recognize that we train in forms of practice here that have been handed down throughout the centuries as skillful means for transforming your life and realizing liberation. These ancient forms get mixed with our cultural norms in the U.S. like white supremacy, patriarchy, capitalism, ageism and so on - and we end up conflating the skillful and transformative with “the way we do things here.” I think living in the dynamic tension of continually discerning these two things - the skillful means of an ancient wisdom tradition and “the way we do things” - is vital to create a place of true belonging for everyone who wants to practice the dharma.
BIRGITTE: Right.

ZUIKO: Just think about the form of sesshin. Sesshin was developed in Chinese monasteries to curb the energies of young 20-something monks, to wear them out so they could focus on the matter at hand. But for a person who’s 78 years old, is sesshin the best form that training can take, or is it just hard on a person? Another example is a friend of mine who’s a queer black person. So for those whose daily life is a series of moments of feeling unsafe, uncomfortable or not welcome, coming into an environment like this where renunciation is held up as the way, is that skillful for everyone? Or is creating a place of deep comfort, safety and welcome more skillful? For somebody like Shugen (3) who’s a white guy navigating the world, making happen all the things he wants to happen in his life, renunciation is really powerful.

Same for me, I’ve always been able to go through my life and know that I can make things happen. So coming here and having to share bathrooms and wake up at a particular time, not getting everything I want, has been an extremely skillful way for me to train. But for friends of mine who grew up poor, whose life is renunciation because they don’t have enough, to come here and be told that the way is to renounce and to be a little bit uncomfortable, I think is coming from a very particular perspective. And we don’t see it as a perspective - we’re like “well, this is Zen training”. And I’m asking what is Zen training when you have multiple marginalized  identities or if you’re poor or disabled or just an older person who needs more sleep? And these conversations are now happening, but I have just been really hammering at it.

We ran a program down at the temple (4) earlier this year that was just for people of colour, and in planning it the two instructors were really helpful in guiding us on how to create the right kind of space and environment for it. They advised: “There should be cookies out all day, all the time, so people can eat whenever they want. And there should be coffee and tea out all the time so that people can be comfortable.” I was taking that in, I hadn’t thought of that. She said “When you’re life is constantly negotiating racism, your place of practice should be a refuge, a nest.” Which is interesting because Daido Roshi (5) would often say that practice and training is about getting pushed out of the nest.

BIRGITTE: At the edge of the cliff, throw yourself off.

ZUIKO: Skillful practice should unnerve the comfortable, and comfort those who are uncomfortable every day. We don’t have that, we have just this one way. We are talking about it, but… sesshin is still sesshin, and you know I love sesshin. I don’t think we should just get rid of everything.


The whining noise of conditioning 
ZUIKO: I remember very clearly when I was in discernment working on my vows: What does the vow of service mean to me as a woman? As a woman I am deeply conditioned to put others´ needs before my own and to make sure everyone else is okay, to take care of everyone else. Some of the vows are not a stretch, instead they’re reinforcing my conditioning. So many of these monastic deeds and virtues mean something different than to a man who has a certain feeling of entitlement. So that was an active question for me: what does it actually mean for me to serve?

I do have to serve. I also think that part of my service is having boundaries and knowing what my needs are. Male teachers and male monastics might not understand this. I also noticed that women around here for a long time did a lot of the so-called invisible tasks, like taking notes during meetings and being the first to volunteer to do things. This has changed somewhat. But I remember thinking “why are the women always doing this?” There needs to be a kind of squeaky wheel, our patterns are so deeply conditioned. It’s not mysterious. There are traditional gender roles being played out.

BIRGITTE: Yes. Absolutely. And I feel like you need a fine razor to cut the line there. To be able to even see it. And stand by it in the face of “there’s something the matter with your perception of reality” – and still standing by it.

ZUIKO: Totally. This matters so much. Especially in an environment which is so idealized. Where people think “Oh, people here are so enlightened”. But you know, they are just people. They are good people. And let´s really bring our humanity to the table. All of it. Let’s not pretend, and in that way, create false harmony.

BIRGITTE: Yes. These things are so difficult to change in a culture. So a contemplative community is a place where you should have the opportunity to really look at it.

ZUIKO: Exactly. What is our practice for if we’re not using it to apply it to exactly these things.

BIRGITTE: I remember identifying with the ideal of an enlightened ungendered reality when I was in my early to mid 20’s. Then I was made aware of my gender by being treated differently myself because of my body/gender.

ZUIKO: Yeah, I think when you speak about realizing you are being gendered and being made aware of your gender, that is an experience that women, transgender or non-binary people have. I don’t know how gendered men feel. In the same way that white people don’t feel racialized either. It’s the invisibility of the universal identity. I feel like men in the sangha sometimes talk about gender and race as if they themselves are outside of the conversation. So when the Me Too movement happened, an older white man in the sangha came to me and asked: “what can I do to help?,” which is beautiful - what a question! There is a way in which white people ask black people “what can I do to help?,” and men ask women “what can I do to help?” - so I told him, “if you could look at your own suffering under patriarchy, what has patriarchy done to you?

As women, we know about this with respect to patriarchy. And men can kind of go through not paying attention. I would love for the men to have their own group where they get together and talk about what a shitty deal it is for them too. To not be able to be vulnerable, to not be able to express a full range of emotions, to not ask for help - that sucks for them.

In the same way as a white person, I get in touch with my suffering around white supremacy. I’m doing it because I realize it’s hurting me, not for somebody else. And I think until men find their own suffering within patriarchy, it’s really hard for them to feel a part of the world or they feel resentful and left out. We can never be inside another person’s experience. But this gives us a way to go deeply into our own experience. There is a deep spiritual aspect of ourselves that needs to be recovered.

In zazen we’re working with what arises in our mind. How do we make visible what’s designed to be invisible? I think the way to bring that into consciousness is relationally, and that’s why it’s so important to do work together as a community. Only when someone gives you feedback can you start to see something about yourself.

The Dharma diamond shines on every surface 
BIRGITTE: What challenges can you mention in getting people to do this work as a community?

ZUIKO: One thing that we hear a lot is “I don’t understand what this has to do with the Dharma. I didn’t come here for this. I didn’t come here to study race and gender. I came here to study the Dharma.” As if anything is outside the dharma. Lots of people get emotional about this, especially here in the United States, like we’re not supposed to talk about it.

BIRGITTE: Yes, what is the dharma, right? In the first of the Four Great Vows we vow to save all sentient beings. People, animals and entire ecosystems are dying right now. The work isn’t just about getting a magical enlightenment and save all life with your golden charisma. So what is the work of a Boddhisattva, right? It’s actually difficult work, which will affect your zazen.

ZUIKO: Yes, how to have a peaceful mind or maintain your serenity in the midst of suffering. For many years, my cushion was the place where I went for things to just be calm and quiet. At what point does that become too narrow of a focus? Practice isn’t necessarily about not being comfortable, but how do you find your comfort and where is your practice in the midst of someone pointing out that you said something racist? Where is your practice in the midst of feeling implicated in systems of oppression? What is your concentration for if not to be applied to situations that are hard, painful and disruptive to our sense of self?

Letting go of the self is not an abstract moment, it is getting direct feedback about how you’re harming someone, even though you didn’t mean to. Taking that in is letting go of the self. It’s not some magical moment on your cushion necessarily. It’s that very real moment when you feel like you’re dying - because you are! The sense of yourself as a good person is dying, because you’re more than just a good person. You’re a complete person. Who creates harm? I mean, I create harm all day long, with what I eat, what I wear and what I am not paying attention to. Just get over the whole good person trip. You know, it’s a trap. And I think this [the monastery, the dharma] is a place where people who really want to be good come. And try to feel like good people. And we all are. We’re everything, you know.


Footnotes
1. Hosan service is when everyone who lives at the monastery is off from the normal monastic schedule. At ZMM hosan is from Sunday at 13:30 until Tuesday at 14:00. 
2. Mumankan, The Gateless Barrier, is a koan collection from the 12th13th century with 48 koans. 
3. Shugen Roshi is the abbot at ZMM. 
4. ZMM has a city satellite, known simply as the temple, in Brooklyn, New York. 
5. Daido Roshi Loori was ZMM’s founder and second abbot. This year it is 10 years since he died.

mandag 27. januar 2020

Klostermat, eller vi spiser for å holde oss friske

Det har vært stille fra denne kanten en stund. Når omveltninger skjer, hvem har ordene til å beskrive de? Når bein knuser og rekonfigureres, når tungen vil snakke et nytt språk den enda ikke mestrer, hvordan kan vi snakke under overgangen?

Vi kom ut av januar sesshin i går. Den siste kvelden oppmuntres det spesielt til å sitte yaza, å sitte utover kvelden etter klokken ni. Yukan, en av de eldre munkene mante oss opp i zendoen "Det er ditt liv og din død. Du får heller ingen gullstjerner om du sitter utover natten og blir heller ikke skammet om du vil gå å legge deg tidlig". Det er ditt liv. Det er din død. Dette livet er uendelig verdifullt og kommer aldri igjen. Ingenting er iboende fastsatt, men talløse konvensjoner kan gjøre at det synes så. Som Ahjan Chah sier - konvensjoner er nyttige av praktiske hensyn, f.eks. det å ha et navn, men det er ikke iboende evig eller sant, det er ikke noe vi kan feste vår lit til. Så hvordan kan vi leve vårt liv? Hva kan vi tro på? Våre livs klipper er midlertidige, men vi forventer at de skal vare evig. Flak etter flak eroderer klippen vi står på. Det er uungåelig. Forhold vi har, helsen vi har, ting vi eier som går i stykker. Det er uungåelig.

Livet er en eneste lang strøm, og alt er vevd sammen og påvirker alt annet. Dette kalles indras nett. Derfor er alle måter vi er på i verden sammenvevd med alt hva vi får og alt hva vi ikke får. Vår etikk er dypt og intimt sammenvevd med hva vi tenker om andre mennesker og oss selv. Hva og hvordan vi spiser er intimt sammenvevd med krig og fred i verden. Her er noen ord om mat. Og for å begynne med slutten - ja, maten som kommer ut av kjøkkenet her er bare helt fantastisk smakrik. Jeg har blitt fortalt at Daido Roshi, den forrige abbeden, med sin italienske avstamning, krevde at maten skulle være av høyeste kvalitet.

Vegetarisk diett
I Japanske klostre tror jeg dietten vil være nærmere vegansk, men her er den vegetarisk. Det er en viktig del av buddhismen å ikke ta liv. Vi erkjenner at vi må ta liv for å overleve, men vi prøver å ta så lite liv som mulig og å gjøre så liten skade vi kan.

ZMM prøver å få så mye av grønnsakene som mulig lokalt og dyrker en del grønnsaker selv, men det kan gå litt stokk over stein når man ikke har erfaring med hvor mye eller lite en plante kommer til å produsere, som når i høst at vi spiste syltagurker til vi pustet eddik fordi vi hadde produsert for mye agurk. Eller at vi simpelten måtte bare la noen av pæregresskarene rotne på stilk fordi vi ikke maktet å spise dem alle. Yukan, gartneren, bygget opp et skikkelig konkurranseinstinkt når det gjaldt tomatene han dyrket og ble rasende når tomater fra andre steder fant veien inn i kjøkkenet.

The kitchen is a sentient being
Kjøkkenet har sitt eget liv. Jeg snakket akkurat med Yana, en av beboerne som etter seks måneders service på kjøkkenet nå har gått over til andre oppgaver. Hadde hun noen anekdoter til posten min? Kjøkkenet er som et massivt vesen som blir fylt opp av grønnsaker, damp, lukter, skum og kompost, for så å bli vasket rent til grunnen igjen og igjen flere ganger om dagen. Kjøkkenet har sin helt egen energi og liv. I buddhismen erkjennes det at alle ting er vesener. Og de fortjener vår respekt. Ta vare på det du har, så lenge du har det. Det er uungåelig at alle ting har en slutt. Gryta vil en dag ikke vare lenger. Men ta vare på den så lenge du har den.

Det er imidertidig skikkelig tøft å være kokk her. Hvis du er frokostkokk må du opp før alle andre. Er du lunsj eller middagskokk må du legge inn arbeid, mens de andre har fri, for å planlegge neste ukes meny. I pausene må du inn på kjøkkenet for å røre i en gryte eller se til et bakverk som står i ovnen. Under de månedlige sesshinene er det ekstra tøft med enda kortere tid til å sove. Du håndterer også mengder med kjøkkenassistenter som kommer inn for å hjelpe med kutting av grønnsaker. Dere kan tenke dere de ulike utgangspunktene kokken må navigere til en hver tid, inkludert hele spennet av ulike holdninger folk som kommer inn i kjøkkenet har til arbeid, og den type arbeid.

Tenzoen, egentlig tradisjonelt kokken, besittes for tiden av Hokyu, som det var noviseseremoni for før jul. Tenzoen ved ZMM er som en slags kjøkkensjef, mens kokkene er de som har ansvaret for å få maten laget.

72 arbeidere brakte oss denne maten
Før vi spiser slår kokken på kjøkkengongen og vi reiser oss i matsalen. Folk står hips om haps, her og der, hulter til bulter. Det er ganske søtt. Kokken går så ned til kjøkkenalteret og tilbyr en bolle med litt mat fra dagens måltid og tenner et lys og brenner en røkelse. Så gjør vi tre dype bukk og chanter måltidschanten (under). Hva betyr den første linjen "First, seventy-two labors brought us this food"? Det er en erkjennelse av alle som har vært nødvendige for å få denne maten til oss. Fra de som plantet den, til de som lagde den, til de som har sørget for at frøene har vandret gjennom generasjonene, til alle insektene som var involvert i prosessen, til regnet og sola. Det er en uendelig rekke vesener med i prosessen å fremstille et måltid. Tallet 72 prøver å si noe om hvor mange faktiske individer hadde en hånd med i saken. Det er virkelig noe å reflektere over.


Meal Chant

First, seventy-two labors brought us this food;

We should know how it comes to us.
Second, as we receive this offering,
We should consider whether our virtue and practice deserve it.
Third, as we desire the natural order of mind to be free from clinging,
We must be free from greed.
Fourth, to support our life we take this food.
Fifth, to attain our way we take this food.

First, this food is for the Three Treasures.
Second it is for our teachers, parents, nation, and all sentient beings.
Third, it is for all beings of the six worlds.
Thus, we eat this food with everyone.
We eat to stop all evil, to practice good, to free all sentient beings, and to accomplish our Buddha Way.


Under er fra kjøkkenet til lunsj i dag. Når det er hosan spiser vi enten rester fra uken før eller vi kan lage noe nytt selv av det som fins i kjøleskapet eller kjølerommet, eller kjøpe inn egne ingredienser dersom vi vil lage noe annet. Her er Yukon i midten av bildet under. Robbie står bak han over en soppsaus til lusjen sin. I forgrunnen er Yana til venstre (og til høyre på bildet nedenunder). Johnny er til høyre på bildet under. Han kom fra Skottland i går og skal være her en måned. På det nederste bildet Zuimon som forsyner seg av en ny batch kloster-sourkraut, forøvrig laget av Laura, som jeg nå deler hytte med, som går bak Yukon på det samme bildet.



Her er noen ukesmenyer for å gi et inntrykk av hva vi spiser. For hver dag er det tre måltider - frokost, lunsj og middag. Middagen er ansett som et medisinsk måltid, altså at du bare tar det dersom du virkelig trenger det. Tradisjonelt er det kun to måltider ved buddhistiske klostre, så brorparten av dagen faster man. Her, imidlertid, "trenger" de fleste av oss tre måltider om gangen. Ærlig talt, det kan være vanskelig å si avstå, når den er så god. De få gangene jeg har avstått, for å heller ta meg en løpetur eller å gjøre yoga, må jeg snike meg ut før jeg ser hva som serveres.





mandag 2. desember 2019

Hva i alle dager er karma?

Hva er karma? Ideen vi i vesten gjerne kan ha om karma er at det er som et slags usynlig allvitende politi som straffer en for dårlig oppførsel. Du tenker en stygg tanke om noen og umiddelbart snubler du på fortauet. Ups! Tatt av karmapolitiet! Les den setningen en gang til. Høres ikke det mistenkelig ut som tankegods fra den vår kristne kulturarv med ideer om synd og straff? Liksom den kristne ideen om synd krydret med en halvbakt forståelse av noe mer orientalistisk. Resultatet blir nesten som en sekulær kristendoms syndforståelse.

Det er vanskelig å forstå og å inkorporere nytt grunnleggende konseptuelt forståelsesverk som vi ikke har vokst opp med. Det er typisk å være blind for egne kulturelle projeksjoner. Antakelig er det av denne grunnen at Dalai Lama har oppfordret folk i vesten til ikke å konvertere, men å beholde sin opprinnelige religion. Han skal også ha sagt "Reis bort til et nytt sted hvert år, men kom alltid tilbake hjem."

Karma er loven om årsak og virkning. Ingenting, ingen ting, oppstår av seg selv. Alt oppstår i gjensidig avhengighet til alt annet. Årsak og virkning høres fortsatt veldig abstrakt ut. Vi kjenner begrepet fra fysikktimene på skolen. Denne assosiasjonen gjør kanskje at vi spacer litt ut. Skole er kjedelig, ikke sant?

Vi kan gjøre det enklere. Karma er vaner. Din karma er dine vaner. Det som har fått energi til å bli satt i bevegelse settes i bevegelse. Alle mine vaner er resultat av handlinger i fortiden. Handlinger forstår vi ofte som kroppsbevegelser i rom, men vi utfører også andre handlinger, vi tenker. Ofte tenker vi ikke på tenkning som handlinger. Tanker skjer oss, bare oppstår i oss, tenker vi. Men tankemønstre er vaner vi har skapt. Fra tanke, til uttalte ord, til fysisk bevegelse. Jo lengre ut i kjeden, jo lengre har vanen fått strukket seg, utvikle seg. Jo lengre ut i kjeden vi kommer, jo sterkere kraft får vanen i fremtiden.

Uttalte ord begynner med en tanke eller en følelse som oppstår i oss. Vi kan trene opp oppmerksomhet på å se våre tanker og følelser uten å bli oppslukt av dem. Denne praksisen er det som kalles mindfullness, eller sinnslikevekt. Ved å lære å oppservere våre vaner med et oppmerksomt og interessert sinn kan vi over tid kaste lys på hvordan de skapes. Etterhvert kan vi starte å sjeldne mellom vaner som er sunne for oss og vaner som skader oss selv og andre. Ved å simpelten kaste lys på vanen forstår vi den bedre og vi starter å utvikle kraft til å endre den, å tenke anderledes, å handle anderledes.

Når vi har gått den samme stien i årevis tar det tid å glemme den, la den gro igjen og å lage en ny sti. Vi kan ha øyeblikk av klarhet, men så oppleve å falle tilbake i samme gamle vane. Se at det øyeblikket av klarhet er et tegn på at du er nærmere forståelse. Det kan føles som et tap å falle tilbake i gamle vaner. Men, som Hojin Sensei sier, noen ganger blir det verre før det blir bedre. Det kan være smertefullt å starte å bli oppmerksom på alle måter vi har trått feil, men denne vitenen og sorgen den kan skape, er del av selverkjennelsesprosessen.

Våre vaner er resultat fra handlinger i fortiden. Noen ganger er det handlinger vi selv har utført direkte og er den direkte uimotstridelige kilden til. Andre vaner er arvet fra vår familie eller kulturen vi har vokst opp i, situasjoner vi har vært uheldige å havne i. Alt du gjør påvirker alle rundt deg på subtile måter. Vi opplever oss selv som enestående og unike individer. Og det er vi og. Men samtidig er vi som amorfe kladder som flyter inn og ut av hverandre, mennesker i mellom, mellom abstrakte skapninger som samfunn og konkrete skapelser som rullestein.

søndag 17. november 2019

En liste over zenklostre i USA

Jeg var i 20-årene når jeg først fikk tanker om å reise til et buddhistisk kloster. Den gangen var det ideen om full pakke, leve livet som munk, en drøm. Jeg visste ikke at det var mulig å bare bo og trene ved et kloster for kortere perioder uten å behøve forplikte seg for livet. Men det er det altså. Det er faktisk, i hvertfall i klostre i Vesten, antakelig den vanligste formen for klosteropphold. Her ved Zen Mountain Monastery kommer mange for bare en måned, andre bare en uke eller to, andre igjen for tre måneder, 6 måneder, ett år eller to. Eller enda lengre.

Dersom en person ønsker å bli ordinert koster det naturligvis ingenting, den skal jo faktisk gi opp alt. For kortere opphold tar de fleste klostre en pris for kost og losji. Det fins ofte standard rater, som et utgangspunkt, men de fleste klostre vil være åpne for å forhandle for å møte folk i alle økonomiske situasjoner - det viktigste er at klosteret kan være der for en person som oppriktig søker treningen, det er derfor det fins, ikke for å tjene penger. Det finnes ofte stipender som man kan spørre om, f.eks. en gratis en måned eller faktisk gratis ved forpliktelse for ett år.

Mens jeg har vært i USA har jeg lært at landet er fullstendig bestrødd av klostre. Hvem hadde trodd det?! Ja, mulighetenes land blir det jo også kalt. Det kan være lett å gå seg vill i alle mulighetene. Med det i tankene, her er en liste over bare noen av klostrene jeg selv har besøkt, vært i kontakt med eller fått anbefalt:

Zen Mountain Monastery
Her jeg er nå! Formen er japansk soto zen, men har også røtter i rinzai zen, feks bruker de rinzai koans. Amerikansk, men likevel veldig tradisjonell zen, i mine øyne, på en bra måte altså. Jeg setter pris på det tradisjonelle aspektet, samtidig som hva jeg forstår at formen her har blitt oppmyket over tid ift. hvordan det var tidligere. Jeg setter pris på det - zen kan dessverre være litt for strengt noen ganger. De ordinerte er veldig imøtekommende og inkluderende. Sanghaen her er stor og aktiv og eiendommen er  høyt utviklet og veldig vakker. Har sesshin (stille retreat) en gang i måneden og andre typer retreater omtrent hver helg; feks. Qi-Gong, japansk te-retreat, kalligrafi, Kyudo (japansk bueskyting). Som beboer får man som regel delta på de kortere helgeretreatene. To timer med buss fra New York. Link.

Monastic Academy for the Preservation of Life on Earth
Jeg var der selv fra april og ut august i år. Jeg hørte folk kalle det et metamoderne kloster. Det er fortatt tidlig i etableringen og eksperimenterer med formen. Soryu Forall, hovedlæreren, studerte selv Rinzai Zen ved Shogen-Ji rinzai zen kloster i Japan, så elementer av formen bærer et visst preg av det; for å nevne noen elementer - opptatthet rundt punktlighet og nøyaktighet. Det er likevel samtidig på ingen måte et zen kloster, men henter inspirasjon fra ulike tradisjoner, feks. Native American tradition. Har ikke tradisjonelt ordinerte, på dette tidspunkt, men noen av beboerne er lekmannsordinerte gjennom klosterets gudfar Shinzen Young, Foralls egen lærer i USA etter at han kom tilbake fra Japan. Beboerne er for tiden på et yngre aldersgjennomsnitt med hovedvekt i 20-årene, med et knippe som er tidlig i 30-årene. I perioder av året er Forall bortreist, da er månedsretreatene ledet av utenforstående, feks har de minst en årlig Circling retreat. Har 1-3 måneders såkalt apprenticeships som er helt gratis. Ligger nord i Vermont, ikke langt fra Montreal. Link.

Great Vow
Jeg var i kontakt med Great Vow og det er et sted jeg er interessert i å besøke. De er beslektet med Zen Mountain Monastery og kaller seg selv ZMMs lille søster. De har visstnok en veldig stor hage og var på det tidspunktet jeg snakket med dem selvforsynt med grønnsaker. De har visstnok et eget lite orkester og har vakrere og mer melodisk chanting enn hva som er typisk i zen. Ligger i Oregon, ikke langt fra Portland. Link.

Bodhi Manda
Et lite rinzai zen kloster. Beslektet med vårt eget senter i Oslo. Abeden er en kvinne. Har hot springs! Ligger i New Mexico. Link.

Upaya
Joan Halifax sitt zen senter i Santa Fe, USA. Skal være ekstremt vakkert. Har blant annet hørt det omtalt som et "spa kloster". Fungerer nettopp også som retreat senter. Joan Halifax reiser mye og er også en del i sin "refuge" i fjellene, så det er visstnok ofte andre som underviser der, hvem det er til en hver tid kan man undersøke før man reiser dit. Link.

Tassajara San Fransisco Zen Center
Tassajara har en downtown avdeling i San Fransisco, en gård i Marin County og et kloster i fjellene. Grunnlagt av Suziki Roshi, forfatter av "Zen mind, beginners mind". Jeg har hørt gode ting om alle avdelingene, spesielt har jeg hørt at det skal være et nydelig sted å gjøre ango på vinteren, selv om det blir kalt oppe i fjellene. Har også hørt at de er litt mer avslappet enn hva vi er vandt til fra rinzai, kan være bra eller dårlige nyheter alt etter som hva funker for deg. De praktiserer soto zen. Link.

Dai Bosatsu Zendo
Et lite rinzai zen kloster i upstate New York. Visstnok veldig autentisk japansk arkitektur grunnet en stor donasjon som gjorde at de kunne frakte alle bygningsmaterialene fra Japan. Link.

    mandag 4. november 2019

    Meditasjon #3: Sittende zazen



    I zen-tradisjonen refereres ofte meditasjonen til som zazen. Zazen er imidertid ikke en teknikk i seg selv, men mer som en holistisk sinns- og kroppsposisjon der hele vår holdning i kropp og sinn er rettet mot å forstå selvet og selve eksistensen fullstendig. Fokus på kroppsholdning kan ikke understrekes nok, særlig i vår kultur der vi ofte identifiserer oss kun med det som vi opplever skje fra nakken og opp.

    Så i zazen er det først viktig å etablere en stødig sittestilling og å smelte inn i den. Tyngdepunktet for oppmerksomheten legger vi i hara, som befinner seg litt under navlepunktet. I begynnelsen handler det mye om å bli kjent med egen kropp og å lære hvordan vi kan slappe av. Dette er essensielt for å skape det indre rommet og oppmerksomheten som kreves for å starte å se våre mentale strukturer. Når vi starter å gi slipp på spenninger kan vi oppleve at sterke følelser og tanker kommer opp, som faktisk var lagret i kroppen i form av muskelspenninger. Vi er ikke våre følelser og tanker, disse er produkt av våre sanseinntrykk og oppfattelsesmønstre som er alltid i endring. Etterhvert som vi dyrker fram stødigere oppmerksomhet (mindfullness) og dypere sinnslikevekt (equanimity) opplever vi å kunne gi slipp på tankene og følelsene. Når vi gjør dette utvikler vi visdom.
    Sanghahuset i forgrunnen og hovedbygningen bakenfor
    Jeg kan ikke understreke nok viktigheten av å studere dharmaen samtidig som du utvikler meditasjonspraksisen din. Dharmaen er altså den filosofiske læringen som ligger til grunn for praksisen. Du har kanskje hørt om "De fire edle sannheter" og "Den åttedelte veien". Dette er den grunnleggende dharmaen i buddhismen og et utmerket sted å starte. En av de beste bøkene jeg har lest i denne sammenheng er Bhikkhu Bodhis bok "The Noble Eighfold Path: Way to the End of Suffering". Dette er en samtidig veldig dyp og utrolig tydelig forklart og lettlest tekst.

    Zen Mountain Monastery (ZMM) har en veldig god instruksjon for selve sittestillingen, som dere kan se her. Jeg skrev også om det her. Videre er det konsentrasjon vi starter med å utvikle når vi sitter. Når vi kan holde fokus på et objekt kan vi begynne å se det og å ta kontroll over vårt kroppssinn (body-mind). Denne konsentrasjonskraften kalles joriki på japansk og det er essensielt å utvikle en stabil konsentrasjonskraft fra begynnelsen av. Derfor er det nyttig å begynne med instruksjoner for lav konsentrasjon for så å øke med mer krevende instruksjoner etterhvert som konsentrasjonen øker.

    Arbeidspraksis i hagen under oktober sesshin
    Ved ZMM får man intruks fra læreren i dokusan/daisan (dokusan når roshi gir en-til-en intervju, daisan når det er en av de andre lærerne), som hjelper en å evaluere når det er tid til å gå videre til neste vanskelighetsgrad, hvis man kan kalle det det. Hvis du mediterer alene eller ikke har tilgang til en lærer så ofte er en tommerfingerregel å heller bli litt lengre ved en metode heller enn å avansere før tiden.

    Ved ZMM sitter vi 35 minutter av gangen. På morgenen sitter vi to perioder med 10 minutter pause i mellom for gående meditasjon. Vi starter med 1 minutt sakte gåing og så 5 minutter rask gange. Vi går ikke i takt, i motsetning til ved Rinzai zensenter i Oslo. Vi sitter videre en periode midt på dagen, og tre perioder på kvelden. Når vi har nybegynnerkurs sitter vi 25-minutters perioder. Når man starter opp en meditasjonspraksis er det viktigere å ha en konsistent praksis enn å presse seg selv til å sitte lenge. Derfor vil det være bedre å sitte 10 minutter hver dag enn å sitte 30 minutter en gang i uka, som fort sklir ut fordi det er for mye og for lenge imellom hver gang til at man opparbeider motiverende progresjon.

    Noen av hyttene som langtidsbeboerne bor i, de såkalte A-framesene

    Her undervises zazen med utgangspunkt i følgende generelle instruks:

    1. Telle inn- og utpust.
    2. Telle kun utpust.
    3. Følge pusten (gi slipp på å telle)
    4a. Shikantaza (just sitting)
    eller
    4b. Koan studier

    Jeg vil her redegjøre noe for de ulike overstående punktene. Jeg anbefaler å jobbe med en lærer, men dette gir en retning å starte med for den som sitter alene eller ikke har tilgang til lærer eller andre personer med en mer utviklet praksis til å veilede en på regulær basis.

    Telle inn og utpust:
    Du teller 1 i slutten av innpusten og 2 i slutten av utpusten, 3 i slutten av innpusten og 4 i slutten av utpusten osv. til du kommer til 10. Start igjen med 1. Dersom du kommer bort fra tellingen og blir borte i tanker starter du igjen fra 1. Du kan oppleve å telle langt forbi 10. Det er en annen måte å komme bort fra tellingen på. Noter at du har kommet bort fra tellingen og start igjen fra 1. Det er veldig viktig å ikke kritisere seg selv for å ha kommet bort fra tellingen. Det er ikke et mål i seg selv å klare å telle til 10. Øvelsen i seg selv er å holde oppmerksomheten på tellingen. At du oppdager at du har kommet bort fra tellingen er heller noe du skal feire. Det betyr at du følger instruksen og gjør øvelsen riktig.

    Mange av oss har derimot en sterk indre kritiker. Zazen er et fint sted å arbeide med det. Når du ser den indre kritikeren komme med kommentarer se om du kan gi slipp på den og å heller ha en annen reaksjon som er mer positiv. Alt det som skjer i sinnet er en dyrking av akkurat det objektet. Det er viktig å dyrke fram holdninger som øker vår følelse av mestring og vår selvtillit. Den indre kritikeren hører hjemme med besettende tvangstanker og innbilninger - måter vi forstår virkeligheten på som ikke er i overenstemmelse med hvordan ting egentlig er. Første skritt er ofte å forstå dette konseptuelt for så å forstå det gjennom direkte opplevelse i zazen.

    Når du kan holde fukus ved tellingen av inn- og utpust på en konsistent måte og du opplever at konsentrasjonen begynner å bli mer balansert, kanskje at sinnet blir klarere og perioder med opplevelse av et klart eller tomt sinn, kan du gå videre til neste punkt. Husk at det er ikke et mål å skynde seg med å gå videre. Det er viktig å dyrke fram dyp nok konsentrasjon først. For de fleste vil dette bety å vedvare ved dette punktet i minst et par måneder med daglig praksis.

    Spisesalen i hovedbygningen

    Telle kun utpust
    Nå teller du kun i slutten av utpusten, men på samme måte som før teller du til 10. Det skapes et større rom mellom hver telling som gir større muligheter for sinnet å gå seg bort. Samtidig er det et rom som på den andre siden kan fylles med oppmerksomhet. Du blir kanskje mer oppmerksom på kroppen og kan slappe mer av.

    Når du kan holde konsentrasjon ved utpusten konsistent kan du gå videre. For de fleste vil det ta flere måneder med daglig praksis for å gå videre. Igjen, det viktigste er fortsatt å dyrke fram sterk joriki, som vi trenger senere i praksisen. Du kan oppleve at sinnet er en tom scene som følelser og tanker kommer og går på. Hver følelse og tanke trer fram alene og du kan tydelig se den for seg selv. Kanskje du kan se hvilke grunnfølelser tankene stammer fra. Vi snakker om de fem hindringene: sansebegjær, hat/aversjon, latskap, rastløshet/bekymring og tvil. Ta et øyeblikk for å annerkjenne tanken og la den gå. Ikke undervurder viktigheten ved å ta deg tid til å annerkjenne den før du lar den gå. Ikke tving den bort, hvis den kommer igjen simpelten gjenta prosedyren. Hvis den ikke lar seg forsvinne kanskje du skal sitte litt med den - la den bli objektet ditt for meditasjonen for en stund. Kanskje det er en sterk følelse som ligger til grunn som du skal tillate deg å kjenne på, som du må oppleve fullstendig før du kan la den gå.

    Tankene og følelsene oppstår i sinnet som bølger oppstår på vann. Her fra Basho Pond.

    Fokus på pusten
    Her gir du slipp på tellingen og holder fokuset kun på inn- og utpusten uten å telle. Du kan oppleve at du med det første blir veldig opptatt av å tenke. Ved de forrige øvelsene har sinnet fått være opptatt med å telle og har nå ingen jobb å gjøre. Dette er en innsikt om sinnet i seg selv. Instruksen er ellers den samme - kom tilbake til fokus på pusten når du går deg bort.

    Hytten jeg bor i

    Shikantaza og koan-studier

    ZMM har både soto- og rinzai-røtter. Shikantaza er mest kjent fra sototradisjonen mens koan er mest kjent fra rinzai. Avhengig av studenten vil læreren anbefale studenten å praktisere shikantaza eller koans. I "The Eight Gates of Zen" forklarer John Daido Loori (grunnleggeren av ZMM) at en person som har en sterk tro på praksisen (faith) vil han gi shikantaza mens en mer intellektuell og skeptisk person vil han gi koan-studier.

    Shikantaza er "just sitting". Jeg har ikke gått instruks på shikantaza enda så jeg kan ikke skrive noe om hvordan det praktiseres her på dette tidspunkt. Men for å gi en ramme for hva det innebærer så er det å gi opp intensjonelt fokus. Altså fokuset du hadde på pusten gir du opp. Alle opplevelser får komme og gå i sinnet, men du binder deg ikke ved noen av de. Jeg vil ikke si for mye, men bare dette for at du skal forstå progresjonen det peker mot. Altså ved de første øvelsene holder du et sterkt intensjonelt fokus. Dette skal du etterhvert gi helt slipp på, men er nødvendig i begynnelsen for å dyrke fram de nødvendige faktorene for senere praksis. I noen tradisjoner starter man rett på shikantaza, men faktisk er det å starte med telling og fokus på pusten er snarvei til konsentrasjon.

    Koans er historier, ofte kryptiske og paradoksale, laget for å knuse det konseptuelle sinnet å gå kunne penetrere rett til virkeligheten som er bortenfor ord og konsepter. Koans har ikke ett svar, men studenten må likevel løse koanet hun har fått. Det fins likevel et riktig svar. Hvordan er det mulig? Det er bortenfor ord, det er selve den kroppslige opplevelsen av visdommen som ligger i hvert enkelt koan. Man kan lese koans på egen hånd for gøy, men det kan egentlig ikke studeres uten sammen med en lærer. Det er lett å gå seg bort i en innbilt forståelse av koanet. Selv om man får en innsikt ved første øyekast er det ikke sikkert at man er på riktig vei.

    Fra gravplassen ved ZMM. Det har blitt holdt to minnestunder og begravninger av aske siden jeg kom hit. Soberheten i zen passer veldig bra til dette. Jeg er derimot nysgjerrig på hvordan bryllupsseremonier vil se ut her.

    mandag 7. oktober 2019

    Zen Mountain Monastery - der to elver møtes ved foten av et fjell


    Det er over en måned siden jeg ankom Zen Mountain Monastery i Catskillsfjellene i staten New York. September til og med november er høst-ango - intensiv praksisperiode. Til min lykke er det høyst anbefalt å ikke bruke telefon eller internett gjennom praksisuka, så jeg ser lite av det. Det er derfor det har vært så stille fra denne kanten. Ingen nyheter er gode nyheter, er det ikke det de sier. Praksisuka starter forresten tirsdag klokken 14 og går til søndag klokken 13:30. Vi har så 48 timer hosan, fri, eller altså hosan-praksis, så da er det at man får anledning til å gjøre egen praksis, og det er ingen som bestemmer for deg når du skal meditere. Også en god anledning til å sove ut.

    Hovedbygningen ved adkomst
    Her er det tillat å ta seg en øl på hosan, til forskjell fra hvor jeg var sist. Om litt skal jeg og noen andre gå bortetter veien, snike oss gjennom gjerdet for å gå over den avstengte brua, som er en snarvei over elva til Emmerson, et hotell med bar. Der har de diverse lokalproduserte IPA og surøl, for å nevne noen.

    Zen Mountain Monastery, eller ZMM, ligger helt nydelig til ved foten av Mount Tremper. Indre New York state ved Catskillene har en helt spesiell og nydelig natur. Skogene er tette og trærne høyere enn jeg har sett noe sted, som må skyldes de lange og varme somrene. Vi hadde hetebølge i forrige uke med antakelig rundt 28 grader og tropenetter, men dette er nokså unaturlig for oktober måned. Kveldene har ellers vært veldig kalde, morgnene hustrige, ja vi står jo opp klokken 4:30. Dette er litt uvandt for meg - i Norge er jeg vandt med milde netter når dagene er varme. Usikker på om det bare skyldes avstand til hav og vann eller om det er andre lokalmeterologiske fenomener som spiller inn.

    Klosteret er bortimot 40 år gammelt, nå ganske veletablert i vestlig buddhistisk målestokk. Det har et knippe ordinerte munker og nonner, noen forestående noviser og en hurv langtidsbeboere som har forpliktet seg til alt fra 6 måneder til ett år. Noen bor her enda lengre, men årsforpliktere har en gjennomgang hvert år før de forplikter seg til det neste. Videre er det til en hver tid en liten haug med korttidsbeboere som bor her fra en uke opp til 2-3 måneder eller noe mer. Jeg tilhører i den siste kategorien. Flere av de ordinerte og langtidsbeboerne er i parforhold.


    ZMM tilhører både soto- og rinzai-tradisjonen. Jeg har forstått det sånn at hovedformen kommer fra soto, men det undervises også i koans, som er mest kjent i rinzai-tradisjonen. Dette er første gangen jeg blir kjent med soto, og har kun erfaring med rinzai fra Oslo. Det jeg derimot konkluderer er at forskjellen mellom de to ikke er nødvendigvis betydningsfull, for jeg kjenner meg veldig igjen og kjenner meg helt hjemme. Skulle jeg sette fingeren på noe så måtte det være at liturgien er litt annerledes og lengre, at chantingen er mykere og mer melodisk og at de ikke drikker te i zendoen. 

    Korset og Jesusstatuen vitner om klosterbygningens kristne opprinnelse.
    Eiendommen ZMM har er veldig stor og velutviklet med hovedbygning, opprinnelig bygget som kristent kloster, sanghahus med bibliotek og kunstaterlier, yogarom, forelesningssal, systue og møterom, grønnsaks- og blomsterhage, bikuber, solceller for elektrisitet, hage med frukttær, hage med blomster og planter for å fremstille naturlige pigmenter for farging av tekstiler som selges i butikken, tehus og administrasjonbygning. Mange av oss bor i hytter oppi skogen, da de fleste av soverommene og sovesalene i hovedbygningen brukes for folk som kommer inn kun for retreat. Abotten, Sugen Roshi, har et eget lite tømmerhus hvor han bor med sin kone, som var ordinert her i mange år. Etter hennes mann tok over som abott gikk hun ut av klosteret. Årsak - å ikke ha sin mann som sin lærer. Høres sunt ut for meg.

    Det er en veldig aktiv sangha tilknyttet klosteret og mange kommer innom gjennom uken for å bidra med ulike former for arbeid. Mange kommer også og sitter med oss. Søndagen er derimot den store liksom kirkedagen, når zendoen fylles til randen, særlig nå under ango. Dette gjør at det er veldig sosialt rundt her, noe jeg trives umåtelig godt med.

    Den ene av lærerne, Hojin Sensei, er kvinne, og utdannet kunstner. Hun er en av to som gir intervjuer til vanlig. Det er kun et intervju i uka, men det er greit. Det er også flere kvinnelige ordinerte og praktiserende her. For et par uker siden opplevde jeg for første gang sesshin (stilleretreat) med bare kvinner. Litt usikker på hvor mange vi var, kanskje 60-70 personer. Det var veldig spesielt og veldig kjekt. Sånn må vi få til i Norge etterhvert. Mannfolkene flyttet ut av hovedbygningen for de fire dagene det varte, men lagde maten vi spiste. På den måten støttet de oss. Visstnok er det mange av kvinnene som kun deltar på sesshin dersom det er med bare kvinner, og det er den eneste muligheten de har til å være i stillhet på denne måten. Når vi delte erfaringer på slutten bemerket flere hvordan de kunne slappe av på en måte de ellers ikke har opplevd når mannfolkene var til stede. Andre fortalte om fordommer mot eget kjønn som de møtte i seg selv. Jeg tror de har litt mer å stri med i USA når det kommer til kjønnskampen, men samtidig er vi langt fra i mål i Norge. Her er en av dharmaforelesningene Hojin ga under sesshinene, som forresten går under navnet "Wild Grasses".

    Den kjekke klosterkatten Rudi

    mandag 9. september 2019

    Gjenfødsel, økologi og metamodernisme


    Dette med gjenfødsel er et interessant perspektiv. Som boddhisattva (ref. mahayana-buddhismen) lover du å fødes igjen og igjen til absolutt alle vesener er reddet (se de 4 løftene i forrige post). Veien er i praksis målet. I denne måten å se gjenfødsel på vil oppnåelse av fullstendig nirvana være å ikke trenge å fødes igjen. Du slipper unna denne verden. Lidelse er uungåelig så lenge du har fødsel og død.

    Ved Zen Mountain Monastery, som jeg ankom for en uke siden (mer om det senere) oversettes det fjerde løftet med "the Buddha way is unattainable, I vow to attain it".

    En annen måte å se gjenfødsel på er at du i hvert eneste øyeblikk fødes igjen. I hvert øyeblikk er det fødsel og død. Karma er et begrep tilknyttet gjenfødsel. Det handler om gjerning og konsekvens. Enhver tilstand i nuet kommer av gjerninger i fortiden. I hvert øyeblikk har du muligheten til å bryte ut fra fortidens lenker og møte nuet som det er. I dette perspektivet kan dette ses som nirvana. Disse tankene får meg til å tenke på filmen Groundhog Day, hvor Bill Murphy våkner opp hver dag i den samme feriebyen og opplever hver eneste dag som den foregående. Han er uten mulighet til å gjøre større endringer ved tilværelsen sin. Han sitter fast.

    Jeg, som startet min klostertilværelse en temmelig ateistisk buddhist ("Jeg er "litt" buddhist"), har nå derimot fått en dypere forståelse og verdsettelse for den klassiske måten å se gjenfødsel på. Det er noe besnærende ved det. Evighetsperspektivet. Det ligner mer på den faktiske tilstanden av universet enn ikke. Mystisk og uforståelig. Saftig for sinnet. Kraft til viljen.

    Det er med skrekkblandet fryd at jeg skriver om gjenfødsel. Begrepet har ingen plass i post-modernismen. Har dere hørt om metamodernisme? Det er et begrep som blir brukt mye ved Monastic Academy. Det beskriver den tiden vi er i nå, liksom etter både modernismen og post-modernismen. Det er noe annet på gang nå som er hverken eller de to foregående. Navngivning av slike epoker kommer i jo alltid i ettertid, men i mangel på både navn og konkret definisjon har den det foreløpige navnet metamodernisme. Det er en såkalt "placeholder".

    Jeg lyttet til en episode med Daniel Thorsons "Emerge Podcast" der han snakker med Zak Stein. Daniel er forresten en av munkene ved Monastic Academy og "Emerge" er en del av arbeidet han gjør der. Ihvertfall, Daniel og Zak snakker en del om metamodernismen og hvordan de forstår den tiden vi er i akkurat nå. Det som kommer fram der er på en måte nødvendigheten av å hente tilbake en del konsepter eller måter å forstå/kunne ting på som modernismen og post-modernismen forkastet, for i det hele tatt å gå videre i å forstå virkeligheten som den faktisk er. Vi låste oss fast i modernismen og post-modernismen og satt igjen med en oppbrukt, tom og meningsløs gold verden. Vi kom dit blant annet gjennom den blinde troen på vitenskapen. Blind fordi vi glemte at vårt eget snevre perspektiv gjorde at vi styrte vitenskapen i mot resultater som stemte med det eksisterende perspektivet.

    Forfatter Ken Wilber snakker om ulike bevissthets-utviklingstrinn på individ- og samfunnsnivå. Han kaller det integralteori. Ulike individer i et samfunn kan være på ulike trinn - for eksempel kan én person ha post-modernistisk bevissthet, men naboen er tradisjonalist. Et hvert trinn er et bestemt perspektiv. Hvert trinn kan inneha og forstå alle trinn under seg selv inkludert å holde sitt eget perspektiv som er neste skritt i forståelsen. Ingen trinn kan forstå eller se trinnene over seg selv. Denne teorien kan forklare en del av utfordringene vi står overfor i dag, der vi lever i samfunn og i en verden hvor det synes at vi ofte ikke kan forstå hverandre. Vi er mer løsrevet utviklingen i eget nærsamfunn med kunnskap og grupperinger tilgjengelig for oss internasjonalt. Poenget med denne forståelsen er å forstå hva som skjer og å bruke kunnskapen til å forstå andre og gjennom dette bedre kommunikasjon.

    Dette får meg til å tenke på studiegruppen jeg har koordinert fram til jeg forlot Oslo - Oslo Collective for the Study of the Surround. Det er en litteratur-studiesirkel der vi ser etter løsninger på det store verdensproblemet i dag, spesielt mtp. hva menneskene gjør med naturen. Måten vi arbeider stemmer overens med hvordan jeg forstår metamodernismen. Vi innser at vi har kommet til et standstill med den meningsløse post-modernismen, med den globale kapitalismen, det er en blindvei. Det synes å finnes kvaliteter, tankegods fra fortiden, påbegynte veier, som har verdi, som kan hentes tilbake, ses med en ny bevissthet.

    Den siste uken før jeg forlot Monastic Academy kom Soryu tilbake og var med oss i noen dager, før han startet sin årlige 3-måneders soloretreat. Han var et etterlengtet syn da han kom inn i zendoen for morgen-chantinga klokka 04:40. Jeg var takknemlig for å få noen intervjuer igjen med han før jeg skulle reise videre. Til lunsj den dagen snakket han om nettopp perspektiver. Vi kan ha ett perspektiv, andre kan ha et annet. Hvilket perspektiv består når alle andre faller fra? Hvis alle andre perspektiver viser seg å være usanne, hvilket perspektiv består likevel?, spurte han. Kan kontempleres som et koan.