Zen Mountain Monastery - der to elver møtes ved foten av et fjell

Det er over en måned siden jeg ankom Zen Mountain Monastery i Catskillsfjellene i staten New York. September til og med november er høst-ango - intensiv praksisperiode. Til min lykke er det høyst anbefalt å ikke bruke telefon eller internett gjennom praksisuka, så jeg ser lite av det. Det er derfor det har vært så stille fra denne kanten. Ingen nyheter er gode nyheter, er det ikke det de sier. Praksisuka starter forresten tirsdag klokken 14 og går til søndag klokken 13:30. Vi har så 48 timer hosan, fri, eller altså hosan-praksis, så da er det at man får anledning til å gjøre egen praksis, og det er ingen som bestemmer for deg når du skal meditere. Også en god anledning til å sove ut.

Hovedbygningen ved adkomst

Her er det tillat å ta seg en øl på hosan, til forskjell fra hvor jeg var sist. Om litt skal jeg og noen andre gå bortetter veien, snike oss gjennom gjerdet for å gå over den avstengte brua, som er en snarvei over elva til Emmerson, et hotell med bar. Der har de diverse lokalproduserte IPA og surøl, for å nevne noen.

Zen Mountain Monastery, eller ZMM, ligger helt nydelig til ved foten av Mount Tremper. Indre New York state ved Catskillene har en helt spesiell og nydelig natur. Skogene er tette og trærne høyere enn jeg har sett noe sted, som må skyldes de lange og varme somrene. Vi hadde hetebølge i forrige uke med antakelig rundt 28 grader og tropenetter, men dette er nokså unaturlig for oktober måned. Kveldene har ellers vært veldig kalde, morgnene hustrige, ja vi står jo opp klokken 4:30. Dette er litt uvandt for meg - i Norge er jeg vandt med milde netter når dagene er varme. Usikker på om det bare skyldes avstand til hav og vann eller om det er andre lokalmeterologiske fenomener som spiller inn.

Klosteret er bortimot 40 år gammelt, nå ganske veletablert i vestlig buddhistisk målestokk. Det har et knippe ordinerte munker og nonner, noen forestående noviser og en hurv langtidsbeboere som har forpliktet seg til alt fra 6 måneder til ett år. Noen bor her enda lengre, men årsforpliktere har en gjennomgang hvert år før de forplikter seg til det neste. Videre er det til en hver tid en liten haug med korttidsbeboere som bor her fra en uke opp til 2-3 måneder eller noe mer. Jeg tilhører i den siste kategorien. Flere av de ordinerte og langtidsbeboerne er i parforhold.

ZMM tilhører både soto- og rinzai-tradisjonen. Jeg har forstått det sånn at hovedformen kommer fra soto, men det undervises også i koans, som er mest kjent i rinzai-tradisjonen. Dette er første gangen jeg blir kjent med soto, og har kun erfaring med rinzai fra Oslo. Det jeg derimot konkluderer er at forskjellen mellom de to ikke er nødvendigvis betydningsfull, for jeg kjenner meg veldig igjen og kjenner meg helt hjemme. Skulle jeg sette fingeren på noe så måtte det være at liturgien er litt annerledes og lengre, at chantingen er mykere og mer melodisk og at de ikke drikker te i zendoen. 

Korset og Jesusstatuen vitner om klosterbygningens kristne opprinnelse.

Eiendommen ZMM har er veldig stor og velutviklet med hovedbygning, opprinnelig bygget som kristent kloster, sanghahus med bibliotek og kunstaterlier, yogarom, forelesningssal, systue og møterom, grønnsaks- og blomsterhage, bikuber, solceller for elektrisitet, hage med frukttær, hage med blomster og planter for å fremstille naturlige pigmenter for farging av tekstiler som selges i butikken, tehus og administrasjonbygning. Mange av oss bor i hytter oppi skogen, da de fleste av soverommene og sovesalene i hovedbygningen brukes for folk som kommer inn kun for retreat. Abotten, Sugen Roshi, har et eget lite tømmerhus hvor han bor med sin kone, som var ordinert her i mange år. Etter hennes mann tok over som abott gikk hun ut av klosteret. Årsak - å ikke ha sin mann som sin lærer. Høres sunt ut for meg.

Det er en veldig aktiv sangha tilknyttet klosteret og mange kommer innom gjennom uken for å bidra med ulike former for arbeid. Mange kommer også og sitter med oss. Søndagen er derimot den store liksom kirkedagen, når zendoen fylles til randen, særlig nå under ango. Dette gjør at det er veldig sosialt rundt her, noe jeg trives umåtelig godt med.

Den ene av lærerne, Hojin Sensei, er kvinne, og utdannet kunstner. Hun er en av to som gir intervjuer til vanlig. Det er kun et intervju i uka, men det er greit. Det er også flere kvinnelige ordinerte og praktiserende her. For et par uker siden opplevde jeg for første gang sesshin (stilleretreat) med bare kvinner. Litt usikker på hvor mange vi var, kanskje 60-70 personer. Det var veldig spesielt og veldig kjekt. Sånn må vi få til i Norge etterhvert. Mannfolkene flyttet ut av hovedbygningen for de fire dagene det varte, men lagde maten vi spiste. På den måten støttet de oss. Visstnok er det mange av kvinnene som kun deltar på sesshin dersom det er med bare kvinner, og det er den eneste muligheten de har til å være i stillhet på denne måten. Når vi delte erfaringer på slutten bemerket flere hvordan de kunne slappe av på en måte de ellers ikke har opplevd når mannfolkene var til stede. Andre fortalte om fordommer mot eget kjønn som de møtte i seg selv. Jeg tror de har litt mer å stri med i USA når det kommer til kjønnskampen, men samtidig er vi langt fra i mål i Norge. Her er en av dharmaforelesningene Hojin ga under sesshinene, som forresten går under navnet "Wild Grasses".

Den kjekke klosterkatten Rudi