Gjenfødsel, økologi og metamodernisme

Dette med gjenfødsel er et interessant perspektiv. Som boddhisattva (ref. mahayana-buddhismen) lover du å fødes igjen og igjen til absolutt alle vesener er reddet (se de 4 løftene i forrige post). Veien er i praksis målet. I denne måten å se gjenfødsel på vil oppnåelse av fullstendig nirvana være å ikke trenge å fødes igjen. Du slipper unna denne verden. Lidelse er uungåelig så lenge du har fødsel og død.

Ved Zen Mountain Monastery, som jeg ankom for en uke siden (mer om det senere) oversettes det fjerde løftet med "the Buddha way is unattainable, I vow to attain it".

En annen måte å se gjenfødsel på er at du i hvert eneste øyeblikk fødes igjen. I hvert øyeblikk er det fødsel og død. Karma er et begrep tilknyttet gjenfødsel. Det handler om gjerning og konsekvens. Enhver tilstand i nuet kommer av gjerninger i fortiden. I hvert øyeblikk har du muligheten til å bryte ut fra fortidens lenker og møte nuet som det er. I dette perspektivet kan dette ses som nirvana. Disse tankene får meg til å tenke på filmen Groundhog Day, hvor Bill Murphy våkner opp hver dag i den samme feriebyen og opplever hver eneste dag som den foregående. Han er uten mulighet til å gjøre større endringer ved tilværelsen sin. Han sitter fast.

Jeg, som startet min klostertilværelse en temmelig ateistisk buddhist ("Jeg er "litt" buddhist"), har nå derimot fått en dypere forståelse og verdsettelse for den klassiske måten å se gjenfødsel på. Det er noe besnærende ved det. Evighetsperspektivet. Det ligner mer på den faktiske tilstanden av universet enn ikke. Mystisk og uforståelig. Saftig for sinnet. Kraft til viljen.

Det er med skrekkblandet fryd at jeg skriver om gjenfødsel. Begrepet har ingen plass i post-modernismen. Har dere hørt om metamodernisme? Det er et begrep som blir brukt mye ved Monastic Academy. Det beskriver den tiden vi er i nå, liksom etter både modernismen og post-modernismen. Det er noe annet på gang nå som er hverken eller de to foregående. Navngivning av slike epoker kommer i jo alltid i ettertid, men i mangel på både navn og konkret definisjon har den det foreløpige navnet metamodernisme. Det er en såkalt "placeholder".

Jeg lyttet til en episode med Daniel Thorsons "Emerge Podcast" der han snakker med Zak Stein. Daniel er forresten en av munkene ved Monastic Academy og "Emerge" er en del av arbeidet han gjør der. Ihvertfall, Daniel og Zak snakker en del om metamodernismen og hvordan de forstår den tiden vi er i akkurat nå. Det som kommer fram der er på en måte nødvendigheten av å hente tilbake en del konsepter eller måter å forstå/kunne ting på som modernismen og post-modernismen forkastet, for i det hele tatt å gå videre i å forstå virkeligheten som den faktisk er. Vi låste oss fast i modernismen og post-modernismen og satt igjen med en oppbrukt, tom og meningsløs gold verden. Vi kom dit blant annet gjennom den blinde troen på vitenskapen. Blind fordi vi glemte at vårt eget snevre perspektiv gjorde at vi styrte vitenskapen i mot resultater som stemte med det eksisterende perspektivet.

Forfatter Ken Wilber snakker om ulike bevissthets-utviklingstrinn på individ- og samfunnsnivå. Han kaller det integralteori. Ulike individer i et samfunn kan være på ulike trinn - for eksempel kan én person ha post-modernistisk bevissthet, men naboen er tradisjonalist. Et hvert trinn er et bestemt perspektiv. Hvert trinn kan inneha og forstå alle trinn under seg selv inkludert å holde sitt eget perspektiv som er neste skritt i forståelsen. Ingen trinn kan forstå eller se trinnene over seg selv. Denne teorien kan forklare en del av utfordringene vi står overfor i dag, der vi lever i samfunn og i en verden hvor det synes at vi ofte ikke kan forstå hverandre. Vi er mer løsrevet utviklingen i eget nærsamfunn med kunnskap og grupperinger tilgjengelig for oss internasjonalt. Poenget med denne forståelsen er å forstå hva som skjer og å bruke kunnskapen til å forstå andre og gjennom dette bedre kommunikasjon.

Dette får meg til å tenke på studiegruppen jeg har koordinert fram til jeg forlot Oslo - Oslo Collective for the Study of the Surround. Det er en litteratur-studiesirkel der vi ser etter løsninger på det store verdensproblemet i dag, spesielt mtp. hva menneskene gjør med naturen. Måten vi arbeider stemmer overens med hvordan jeg forstår metamodernismen. Vi innser at vi har kommet til et standstill med den meningsløse post-modernismen, med den globale kapitalismen, det er en blindvei. Det synes å finnes kvaliteter, tankegods fra fortiden, påbegynte veier, som har verdi, som kan hentes tilbake, ses med en ny bevissthet.

Den siste uken før jeg forlot Monastic Academy kom Soryu tilbake og var med oss i noen dager, før han startet sin årlige 3-måneders soloretreat. Han var et etterlengtet syn da han kom inn i zendoen for morgen-chantinga klokka 04:40. Jeg var takknemlig for å få noen intervjuer igjen med han før jeg skulle reise videre. Til lunsj den dagen snakket han om nettopp perspektiver. Vi kan ha ett perspektiv, andre kan ha et annet. Hvilket perspektiv består når alle andre faller fra? Hvis alle andre perspektiver viser seg å være usanne, hvilket perspektiv består likevel?, spurte han. Kan kontempleres som et koan.