Meditasjon #2: Fokus på ro // relax

Den første teknikken jeg fikk veiledning i ved klosteret var fokus på pusten med halslås aktivert. Denne hjalp meg å løse opp i blokkeringer i overkroppen og er en god teknikk når det er vanskelig å holde konsentrasjonen. Dette er en teknikk jeg kommer tilbake til fortsatt de gangene det er spesielt vanskelig å konsentrere meg. Ofte er det nok for meg å gjøre denne teknikken ett minutt før jeg roer tankevirksomheten nok til å kunne gå videre med en annen, mer subtil teknikk, for eksempel denne:

Fokus på ro var min hovedteknikk under 24-timers sittingen mot stasjonering av atomvåpenfly i Vermont. Bildet tatt i den 23. timen. Jeg er bakerst til høyre.

Fokus på ro
Alltid når du starter en meditasjon gi deg selv et øyeblikk til å falle til ro. Kjenn tyngden av kroppen mot det du sitter på og kontakten med bakken. Åpne sansene. Lytt til lydene i rommet. Kjenn etter hvordan kroppen har det. Kjenn etter om det er noen spenninger noe sted. Se om du kan slippe spenningene. Kanskje det er en muskel som er spent. Gå til steder i kroppen hvor du ofte er anstrengt: skuldrene, halsen, kjeven, bak øynene, i pannen, magemusklene, armene. Hvis du kan slappe mer av la her gjør det. Bruk bare et minutt eller så på denne gjenomgangen dersom intensjonen er at hovedmeditasjonen skal være fokus på ro.

Etabler så fokus på pusten. Pusten går av seg selv inn og ut. Kjenn etter hvordan pusten sprer seg i kroppen. Kjenn etter ytterkantene av pusten og roen som pusten etterlater seg, spesielt i utpusten. Uten å kontrollere pusten, kjenn hvordan pusten roer ned kroppen. Kroppen roes ned, sinnet roes ned. Vi er ute etter skjæringspunket mellom pusten og kroppen, en følelse (sensation) av avslapning som er hverken selve pusten eller selve kroppen. Kroppen som gir slipp gjennom kontakt med pusten.

Bruk merkelappen "relax" eller "ro" på denne følelsen. Gjenta merkelappen i en stabil rytme. Bruk av merkelapp hjelper med å holde konsentrasjonen ved fokusobjektet. Gjennom en meditasjonssitting kan konsentrasjonen gå opp og ned. Dersom du faller fra høy konsentrasjon vil forhåpentligvis bruk av merkelapp hindre at du faller helt ned til lav konsentrasjon, og heller gjøre at du lander på middels høy konsentrasjon, og du mister ikke så mye momentum. Når konsentrasjonen blir veldig høy kan det være at merkelappen er i veien, men da kan du droppe den. Bruk den igjen med én gang konsentasjonen begynner å falle.

Om du mister fokus på meditasjonsobjektet bring fokuset tilbake med en gang du oppdager det. Ikke klandre deg selv, feir heller at du oppdaget det og vend fokuset tilbake på en mild  og omtenksom måte.

Denne meditasjonen kan også gjøres med halslåsen aktivert.

Meditasjon over tid
Over tid vil måten du mediterer på endre seg. Den samme teknikken vil gi ulikt utslag og opplevelsene med den vil endre seg, ettersom du endrer deg. Opplever du dermed en behagelig tilstand én gang, ikke forvent at den samme meditasjonen skal gi deg samme tilstand neste gang du bruker den. Det at du ikke kan oppnå samme tilstand av ro neste gang kan faktisk være et tegn på at du har avansert og må forstå meditasjonen på en ny måte enn sist. Vær kreativ!

Når jeg selv startet med denne meditasjonen hadde jeg veldig smalt og skarpt fokus. Dette førte til interessante tilstander av ro, i tillegg til noen spennende visuelle opplevelser. Jeg hadde øynene lukket og fikk opp en sort bakgrunn med fargerike grafiske representasjoner av ulike dyr. Representasjonene liksom brettes seg ut og gikk fra den ene til den andre typen vesen. Når jeg fortalte Soryu om dette under intervju ba han meg ikke å feste meg ved de visuelle inntrykkene. Det kan være fristende, de var vakre og det var interessant å oppleve hvordan de endret seg tilsynelatende uten min innvirkning. Men de er ikke poenget. Poenget er å roe ned kroppen og sinnet og å styrke konsentrasjonen.

Håp

"Let go on the edge of the precipice and accept what comes. Finish dying, then come back to life and you can no longer be deceived". Etter min forrige post "Tvil" fikk jeg dette sitatet fra en sangha-søster i Oslo. Hun hadde akkurat startet å lese boken "Great Doubt" av kinesiske zenmester Boshan ( 1575 – 1630) da hun leste det jeg hadde skrevet. I dag fikk jeg melding om at hun er ferdig med å lese den og sender den til meg. Privat postgang. Det er akkurat den type tid jeg befinner meg i.

Fra en skogstur med et par kollegaer en tid tilbake. Med grunn kalles Vermont "The green mountain state".

Jeg har forsøkt meg på en oversettelse av sistatet: "På kanten av stupet - gi slipp! og ta imot det som kommer. Dø fullstendig, kom tilbake til livet og du kan ikke lenger bli bedratt". Bedraget det vises til i sitatet er bedraget, løgnen, forførelsen, illusjonen, som tilslører klart syn på virkeligheten. Jeg leser en kopi av "The Inexhaustible Lamp" av Torei Enji (ca 1750), student av Hakuin, med kommetarar av Master Daibi. Sistnevnte omtaler anstrengelsene i praksisen som å måtte knuse sine egne bein. Torei skriver i kapitel IV at innsikt i ens egen natur skjer mellom Dyp Tvil og Stort Håp. Master Daibi kommenterer til kapitell IV at Dyp Tvil skjer først etter Stort Håp og at man må mane fram Lidenskapelig Energi for å knuse egne bein for å oppnå resultatet. "Hvis det er tvil, tvil dypt. Tvil kommer og går - bare når Ballen av Dyp Tvil er knust kan Stor Satori og Stort Håp oppstå" (min oversettelse). Satori kan forstås ulikt - Master Dubai skriver her at det er etter at satori er oppnådd at man kan begynne å praktisere riktig. Satori, som et opplyst tilstand, i boken oppstilt ved siden av den vestlige "himmelen", er fortsatt likevel et midlertidig fenomen, ikke selve målet. "Ingenting å juble over" skriver Mester Daibi.

Det fins grunn tvil og dyp tvil. Hvor dyp min tvil har vært og er vet jeg ikke. Men jeg fikk god hjelp og mange gode råd etter den siste posten. Jeg tok blant annet kontakt med flere lærere. Jeg diskuterte med én lærer min egen frustrasjon over å ikke kunne bare ignorere ting jeg er misfornøyd med, bare droppe det. Han sa at det fins en måte å droppe det på og å ikke droppe det på. I buddhismen er det mye fokus på nettopp det å være i en tilstand av ikke-selv og å droppe hva det måtte være. Men det fins gode grunner til å ikke droppe ting, når de ikke fungerer som de skal. Da er det bra å si fra om det. Det er et uttrykk som sier at depresjon er undertrykt sinne.

I zen gjentas igjen og igjen "ordet" som et nødvendig onde. Direkte egen erfaring er essensielt. Derav uttrykket "om du møter Buddha på din vei, ta livet av han!". Derfor beklager alle mine ord. Bah! Jeg håper de er mer såkalt "skillful means" enn at de skaper forvirring. Jeg beveger meg som en pendel mellom motsetningsfulle tilstander. Fred og uro. Tilklyngning og å slippe taket. Hat og kjærlighet. Tilhøringhet og ensomhet. Opplysning og ignorans. Latter og sorg. Frykt og mot. Tvil og håp. Mester Daibi forklarer at de mystiske tilstandene som oppstår er helt normale og må oppfattes som virkeligheten. Det som er viktig er å ikke klynge seg til de positive opplevelsene, men å se på også de som midlertidige. Om du ser på også de som illusjoner, blir de byggestener i praksisen.

Gjennom en bio-emotive prosess rett før helga kom jeg til å huske når jeg begynte å miste troen på Gud. Jeg var nemlig barne-kristen, influert av mine besteforeldre, men vokste opp med foreldre som hadde brutt ut når de selv var studenter. Når pappas søskenbarns kone fikk kreft ble jeg fortalt at jeg skulle be til Gud om at hun skulle bli frisk. Jeg kunne ikke vært mer enn 7-8 år, kanskje yngre. Jeg hadde faktisk en bønnepraksis som liten og ba til Gud om at Grete skulle leve. Hun overlevde ikke. Det var en samling hos de senere, der hun lå i sitt eget hjem og folk kunne komme og ta farvell. Jeg husker at jeg var forvirret over at jeg ikke ble tatt med dit. Som om jeg var for liten til å forstå. Jeg følte meg alene og trist. Det er vanskelig å vite hva et barn føler, men barn har like fulle følelser som voksne og trenger hjelp til å bearbeide de. Gjennom å komme i kontakt med og å bearbeide denne gamle følelsen av å miste håpet kunne jeg forstå meg selv bedre og begynne gi slipp på spenninger og handlingsmønstre tilknyttet denne følelsen. I dagene etter var jeg i en dyp tilstand av ro. Disse prosessene krever mye krefter, derfor er min erfaring at det kommer som en "bakrus" av å behandle følelsene. Eller det er fortsatt en frykt for å gi helt slipp. Noe igjen som fortsatt må bearbeides. Ihvertfall i dag tok jeg meg en fridag (jeg får to per måned) og sov kanskje så mye som 12 timer.

For å oppdatere dere på det praktiske - jeg er i kontakt med et par andre klostre nå og virderer å overføre dit i løpet av august. Selv om jeg ser at jeg lærer mye ved å være her jeg er, føles det riktig å erfare mer etablerte kontemplative samfunn. Dette vil være viktig for meg ikke bare for praksisen min i dag, men for hva jeg skal gjøre senere i livet. Jeg spør meg selv selvsagt om det er en flukt. Jeg har flyttet så mange ganger i mitt liv. Flyttet, byttet jobb, byttet forhold. Kan jeg ikke velge? Jeg ønsker meg fast grunn under føttene. Eller å transcendere det for å kunne leve i ikke-viten. Pendelen slår mellom tvil og håp. Viten og ikke-viten.

Tvil

Tvil. 

Tvil.

I dag har jeg tatt ut min første fridag utenom normal timeplan. Jeg var utslitt. En kombinasjon av en heftig retreat forrige uke, en personkonflikt jeg taklet dårlig, hardt fysisk arbeid og lite søvn fikk endelig uttelling. Jeg har samlet opp seks fridager, så det var på tide å ta én. Jeg sov til langt ut på morgenkvisten, den var vel ni da jeg stod opp, i sterk kontrast til normale halv fem. Syvsover får sin opprinnelige betydning her. Jeg har holdt meg for meg selv i dag, og jeg har kjent meg som meg selv. Jeg har nok ikke alltid kjent meg som meg selv siden jeg kom hit. Jeg har noen viktige ting å tenke over.  

På firekvinnsrommet har jeg senga ved vinduet. Har lånt min sidekamerats laptopstativ og sitter og skriver brev og bloginnlegg.

Hvordan se forskjellen på sunne valg og det å rømme fra lærdommen man desperat faktisk søker etter?

Jeg er nå ved å komplettere mine tre måneder som praktikant ved Monastic Academy. Som utlending kan jeg på grunn av begrensninger med visumet ikke bli for evig, men jeg har blitt tilbudt å bli lengre som praktikant eller å bli fast beboer, med mulighet til å dele beboerskapet opp i flere tidsrom (over år). For tiden er jeg her på et seks måneders turistvisum, som i teorien kan utvides med ytterligere seks måneder, men dette er en mulighet jeg ikke er sikker på hvor mye jeg kan stole på å få innvilget. Mens jeg reflekterer over mine muligheter føler jeg inn i tvilen. Denne teksten spinner videre på en e-post jeg har sendt i dag til et par lærere for råd.

Tvil.

Selv om treningen her er god er det flere grunner til at jeg nå tenker alvorlig over om jeg burde bytte til et annet sted. Hovedgrunnen er et ønske om å oppleve et mer etablert kontemplativt fellesskap. En venn beskrev så godt Rinzai zen-senter i Oslo som å ha en form som man kan lene seg inn i, der man ikke trenger å tenke eller planlegge sin neste handling. Her er strukturen mer eksperimentell, av flere grunner. Det har opplagt gode og dårlige sider ved seg. Siden hovedlæreren reiste til det nye senteret i California for en måned siden, hvor han skal være til november, har formen blitt mer løs. Jeg har ikke bare negativt å si om oppmykningen av formen, den har også vært svalende, men mest av alt kunne jeg ønske meg en form som var fast med myke kanter. Eksperimenteringen med formen her gjør at den noen ganger blir usammenhengende ved at noen ting som burde være fast er løst, mens noe som burde være løsere er veldig rigid. Jeg tror dette henger sammen med at organisasjonen er ung og at det er mange unge folk her som er relativt uerfarne. 

Tvil.

Jeg ønsker å rense min egen intensjon og ser etter eksempler rundt meg. Jeg savner flere folk på min alder, som 36-åring er jeg akkurat nå den nest eldste her. Jeg kjenner på ensomheten i det å være eldst, både i forstand av modenhet og livserfaring så vel som generell arbeidserfaring - som spesialist (arkitekt i mitt tilfelle), men også generalist, som kommer av bare det å ha trådd på denne jorda lenger. Den delen av meg lengter både etter flere likealdrende og også eldre, å lære fra. I stedet finner jeg meg selv i posisjoner der jeg skal lære bort. Klart en god egenskap å tilegne seg, og det er en riktig utfordring, blant yngre mennesker med sterke meninger (ja, jeg har dem jo selv). Jeg savner derimot eldre å se opp til for hvordan å gjøre nettopp dette. Det er klart jeg ser egenskaper i de yngre jeg kan lære fra, men jeg kan ikke speile meg helt i ungskapen og lekenheten med formen. Mine egne forsøk på å lede synes ikke ofte nok å nå fram. Jeg må være åpen på at det kan være at de når fram, bare i mindre grad enn hva som er tilfredstillende synlig for meg, eller at de bare ikke er erkjent tydelig for meg. Kan være at forsøkene blir sett som kulturelle forskjeller eller ting som har med personlighet å gjøre, når det faktisk handler om praksis. Jeg burde kanskje ta utfordringen på strak arm, som jeg samtidig gjør, men jeg blir også delvis resignert og føler meg hjelpesløs. Når jeg reflekterer på denne måten føler jeg meg trist og ensom, men det føles sant og virkelig. På den måten godt, det er en form for erkjennelse som får meg å akseptere ensomheten.

Så var det dette med frihet fra behov.

Vi bedriver en konstant meditasjonspraksis, også mens vi gjør arbeidsoppgaver, folk synes å gå inn i kalde distanserte tilstander. Jeg opplever det selv. Vi går opp og ned korridorene med uttrykksløse ansikter, i tilstander som umuliggjør genuine smil. Selvet er så langt borte. Jeg opplever det selv og når i den tilstanden føler jeg fred, men ikke lykke. Noen praktiserer selvsagt ikke (den løse formen igjen), og deres skråling blir en sterk kontrast til den som gjør det. Vi synes ikke å kultivere fellesskapslykke - er dette er lykkelig fellesskap? I praksisen søker vi lykke bortenfor betingelser, men betyr det å ikke også kultivere betinget lykke? Å rense den betingede lykke til den grad at vi transcenderer og oppnår faktisk lykke uten betingelser?

En annen ting jeg har tenkt på i det siste er at jeg nå virkelig føler viktigheten av å finne meg en kvinnelig lærer og det å ha eldre kvinnelige prakiserende rundt meg på dette stadiet av livet mitt og praksisen min. Jeg stiller naturligvis spørsmål til tvilen min, kanskje det i seg selv er en rømningsplan. Kanskje vi aldri kan bli forstått på de måtene vi ønsker. Likevel, en eldre kvinnelig lærer var innom her ikke lenge siden og det var som å ha kommet fram til en oase. Jeg drakk.

Jeg vet jo ikke om det er annerledes andre steder.

Av alle ting er vel tvil en ting som hører hjemme her.

Hva skjer i et kloster utenom meditasjon?

Hver måned er delt inn i tre ansvarsuker og én oppvåkningsuke. Oppvåkningsukene er intensive praksisperioder, enten stilleretreater som ligner på sesshin i rinzai zen-tradisjonen eller annen form for praksisprogram med gjestelærere. Lørdag som var avrundet vi denne månedens oppvåkningsuke. Denne gangen gjestet av Dough Tataryn, hans nydelige kone Darleeen og datter Ali med Bioemotive Framework, som går ut på hvordan forholde seg til og å arbeide med vanskelige følelser under meditasjon - transcendere eller gå dypere inn i for å hele. I tillegg til oss som bor her var det 10 gjester utenfra. Det får bli en egen post om dette.

Meditasjonssalen klar for registrering av gjester til retreat.

Under ansvarsukene er det mindre avsatt tid til formell praksis i form av sittende meditasjon. Målet er likevel å holde praksisen gjennom arbeidsøktene, og snakking skal i størst mulig grad være hva kalles "praktisk snakk", altså relatert til arbeidsoppgaven. Dette betyr for eksempel å holde fokus på pusten gjennom arbeidsoppgavene. Det kan også bety å beholde sinnslikevekt i de ulike situasjonene som kan oppstå gjennom arbeidsoppgavene, fra kjedsomhet til gnissninger i relasjon til andre.

Timeplanen er som følger i en arbeidsuke:

04:40 - Chanting.
05:30 - Meditasjonsøkter 2x26 min (med 4 minutters mellomrom). Intervjuer med læreren.
06:30 - Individuell treningsøkt i den form man ønsker. Kardio-øvelser er oppfordres.
07:35 - Frokost
08:10 - Opprydning etter frokost
08:45 - Arbeidsøkt
13:05 - Lunsj/middag
13:40 - Opprydning etter lunsj
14:00 - Arbeidsøkt
15:00 - Fri
17:30 - Arbeidsøkt eller oppvåkningsøkt (rotasjon)
19:00 - Meditasjonsøkter 3x26 min. Intervjuer med læreren.
20:30 - Chanting.
21:00 - Lysene av. Stilleperiode til etter frokost. Frivillig yaza (nattsitting).

Typiske arbeidsoppgaver kan være å vaske gulv, forberede måltider, klippe plen, all slags reparasjonsarbeid, utvikling av eiendommen osv. De som har vært her lengst har ansvar for administrativ drift, økonomi og fundraising.

Jeg har etterhvert fått oppgaver som er mer relevante for meg. Det skal bygges en zendo, altså meditasjonshall, i form av en prefabrikert yurt i tre. Jeg har tegnet to påbygg for zendoen som skal fungere som vindfang og oppbevaring av ekstra puter og annet meditasjonsutstyr.

Skisser til den nye zendoen. Tilbyggene mitt bidrag.

Jeg gjør også en del snekkerarbeid, for eksempel en åpen vindusåpning mellom spiskammers og kjøkken som jeg har åpnet hele veien ned for å lage en åpen døråpning. Bredde er ca 1,8 m, og vi har begrenset med verktøy, så jeg dro til et lokalt sagverk for å få skåret til de nye emnene, som på bildet er det treet som er lyst. Til sokkel brukte jeg massiv rød eik, som er gulvoverflaten i spiskammerset. På sagverket skar de ut en leppe på elementet for meg slik at det overlapper tregulvet. Jeg skal starte med behandlingen av treverket i ettermiddag. Fant en lokalprodusert tungolje med bivoks som blir spennende å prøve ut.

Den nye døråpningen mellom spiskammer og kjøkken.

Kjøkkenet

Spiskammer

Det andre prosjektet jeg har gående er nye hyller for glassboller og krydder i kjøkkenet. Akkurat nå holder jeg på å ferdigstille hylleknektene som jeg har tegnet. De tre delene er skåret ut for å passe i hverandre. Det er veldig gøy å bruke tid på et slikt prosjekt. De to nederste hyllene er mindre dyp så det ble to versjoner av knektene. Jeg bruker gran og antakelig skal knektene beises, det har ihvertfall vært et uttalt ønske fra kjøkkenrenovasjonslederen. Litt usikker, men emnene synes mykere enn det jeg er vandt til fra gran i Norge. Jeg startet med prosjektet alene, men har nå også fått en person til å hjelpe meg siden det er ganske mange knekter å produsere.

Hjelperen er en nyankommet finsk jente som studerer ved Princeton. Hun skal være her som praktikant i 2-3 månder mens hun har sommerferie. Jeg blir oppmerksom på at jeg ikke er vandt til å lede. I arbeidslivet har jeg mest erfaring med å enten å bli ledet eller å lede sammen med kollegaer, liksom norsk så kalt flat struktur (som ofte ikke egentlig er flat, men det er en annen og mye lengre historie). De jeg har erfaring av å jobbe under studietiden og i arbeidslivet de siste 13 årene har dessuten vært innenfor mitt eget fagfelt. Nå skal jeg lede mennesker som ikke deler min fagbakgrunn inn i mitt felt og i andre arbeidsoppgaver. Det er bra trening, håper jeg får det til på en god og integrerende måte.