Håp

"Let go on the edge of the precipice and accept what comes. Finish dying, then come back to life and you can no longer be deceived". Etter min forrige post "Tvil" fikk jeg dette sitatet fra en sangha-søster i Oslo. Hun hadde akkurat startet å lese boken "Great Doubt" av kinesiske zenmester Boshan ( 1575 – 1630) da hun leste det jeg hadde skrevet. I dag fikk jeg melding om at hun er ferdig med å lese den og sender den til meg. Privat postgang. Det er akkurat den type tid jeg befinner meg i.

Fra en skogstur med et par kollegaer en tid tilbake. Med grunn kalles Vermont "The green mountain state".

Jeg har forsøkt meg på en oversettelse av sistatet: "På kanten av stupet - gi slipp! og ta imot det som kommer. Dø fullstendig, kom tilbake til livet og du kan ikke lenger bli bedratt". Bedraget det vises til i sitatet er bedraget, løgnen, forførelsen, illusjonen, som tilslører klart syn på virkeligheten. Jeg leser en kopi av "The Inexhaustible Lamp" av Torei Enji (ca 1750), student av Hakuin, med kommetarar av Master Daibi. Sistnevnte omtaler anstrengelsene i praksisen som å måtte knuse sine egne bein. Torei skriver i kapitel IV at innsikt i ens egen natur skjer mellom Dyp Tvil og Stort Håp. Master Daibi kommenterer til kapitell IV at Dyp Tvil skjer først etter Stort Håp og at man må mane fram Lidenskapelig Energi for å knuse egne bein for å oppnå resultatet. "Hvis det er tvil, tvil dypt. Tvil kommer og går - bare når Ballen av Dyp Tvil er knust kan Stor Satori og Stort Håp oppstå" (min oversettelse). Satori kan forstås ulikt - Master Dubai skriver her at det er etter at satori er oppnådd at man kan begynne å praktisere riktig. Satori, som et opplyst tilstand, i boken oppstilt ved siden av den vestlige "himmelen", er fortsatt likevel et midlertidig fenomen, ikke selve målet. "Ingenting å juble over" skriver Mester Daibi.

Det fins grunn tvil og dyp tvil. Hvor dyp min tvil har vært og er vet jeg ikke. Men jeg fikk god hjelp og mange gode råd etter den siste posten. Jeg tok blant annet kontakt med flere lærere. Jeg diskuterte med én lærer min egen frustrasjon over å ikke kunne bare ignorere ting jeg er misfornøyd med, bare droppe det. Han sa at det fins en måte å droppe det på og å ikke droppe det på. I buddhismen er det mye fokus på nettopp det å være i en tilstand av ikke-selv og å droppe hva det måtte være. Men det fins gode grunner til å ikke droppe ting, når de ikke fungerer som de skal. Da er det bra å si fra om det. Det er et uttrykk som sier at depresjon er undertrykt sinne.

I zen gjentas igjen og igjen "ordet" som et nødvendig onde. Direkte egen erfaring er essensielt. Derav uttrykket "om du møter Buddha på din vei, ta livet av han!". Derfor beklager alle mine ord. Bah! Jeg håper de er mer såkalt "skillful means" enn at de skaper forvirring. Jeg beveger meg som en pendel mellom motsetningsfulle tilstander. Fred og uro. Tilklyngning og å slippe taket. Hat og kjærlighet. Tilhøringhet og ensomhet. Opplysning og ignorans. Latter og sorg. Frykt og mot. Tvil og håp. Mester Daibi forklarer at de mystiske tilstandene som oppstår er helt normale og må oppfattes som virkeligheten. Det som er viktig er å ikke klynge seg til de positive opplevelsene, men å se på også de som midlertidige. Om du ser på også de som illusjoner, blir de byggestener i praksisen.

Gjennom en bio-emotive prosess rett før helga kom jeg til å huske når jeg begynte å miste troen på Gud. Jeg var nemlig barne-kristen, influert av mine besteforeldre, men vokste opp med foreldre som hadde brutt ut når de selv var studenter. Når pappas søskenbarns kone fikk kreft ble jeg fortalt at jeg skulle be til Gud om at hun skulle bli frisk. Jeg kunne ikke vært mer enn 7-8 år, kanskje yngre. Jeg hadde faktisk en bønnepraksis som liten og ba til Gud om at Grete skulle leve. Hun overlevde ikke. Det var en samling hos de senere, der hun lå i sitt eget hjem og folk kunne komme og ta farvell. Jeg husker at jeg var forvirret over at jeg ikke ble tatt med dit. Som om jeg var for liten til å forstå. Jeg følte meg alene og trist. Det er vanskelig å vite hva et barn føler, men barn har like fulle følelser som voksne og trenger hjelp til å bearbeide de. Gjennom å komme i kontakt med og å bearbeide denne gamle følelsen av å miste håpet kunne jeg forstå meg selv bedre og begynne gi slipp på spenninger og handlingsmønstre tilknyttet denne følelsen. I dagene etter var jeg i en dyp tilstand av ro. Disse prosessene krever mye krefter, derfor er min erfaring at det kommer som en "bakrus" av å behandle følelsene. Eller det er fortsatt en frykt for å gi helt slipp. Noe igjen som fortsatt må bearbeides. Ihvertfall i dag tok jeg meg en fridag (jeg får to per måned) og sov kanskje så mye som 12 timer.

For å oppdatere dere på det praktiske - jeg er i kontakt med et par andre klostre nå og virderer å overføre dit i løpet av august. Selv om jeg ser at jeg lærer mye ved å være her jeg er, føles det riktig å erfare mer etablerte kontemplative samfunn. Dette vil være viktig for meg ikke bare for praksisen min i dag, men for hva jeg skal gjøre senere i livet. Jeg spør meg selv selvsagt om det er en flukt. Jeg har flyttet så mange ganger i mitt liv. Flyttet, byttet jobb, byttet forhold. Kan jeg ikke velge? Jeg ønsker meg fast grunn under føttene. Eller å transcendere det for å kunne leve i ikke-viten. Pendelen slår mellom tvil og håp. Viten og ikke-viten.