Tvil

Tvil. 

Tvil.

I dag har jeg tatt ut min første fridag utenom normal timeplan. Jeg var utslitt. En kombinasjon av en heftig retreat forrige uke, en personkonflikt jeg taklet dårlig, hardt fysisk arbeid og lite søvn fikk endelig uttelling. Jeg har samlet opp seks fridager, så det var på tide å ta én. Jeg sov til langt ut på morgenkvisten, den var vel ni da jeg stod opp, i sterk kontrast til normale halv fem. Syvsover får sin opprinnelige betydning her. Jeg har holdt meg for meg selv i dag, og jeg har kjent meg som meg selv. Jeg har nok ikke alltid kjent meg som meg selv siden jeg kom hit. Jeg har noen viktige ting å tenke over.  

På firekvinnsrommet har jeg senga ved vinduet. Har lånt min sidekamerats laptopstativ og sitter og skriver brev og bloginnlegg.

Hvordan se forskjellen på sunne valg og det å rømme fra lærdommen man desperat faktisk søker etter?

Jeg er nå ved å komplettere mine tre måneder som praktikant ved Monastic Academy. Som utlending kan jeg på grunn av begrensninger med visumet ikke bli for evig, men jeg har blitt tilbudt å bli lengre som praktikant eller å bli fast beboer, med mulighet til å dele beboerskapet opp i flere tidsrom (over år). For tiden er jeg her på et seks måneders turistvisum, som i teorien kan utvides med ytterligere seks måneder, men dette er en mulighet jeg ikke er sikker på hvor mye jeg kan stole på å få innvilget. Mens jeg reflekterer over mine muligheter føler jeg inn i tvilen. Denne teksten spinner videre på en e-post jeg har sendt i dag til et par lærere for råd.

Tvil.

Selv om treningen her er god er det flere grunner til at jeg nå tenker alvorlig over om jeg burde bytte til et annet sted. Hovedgrunnen er et ønske om å oppleve et mer etablert kontemplativt fellesskap. En venn beskrev så godt Rinzai zen-senter i Oslo som å ha en form som man kan lene seg inn i, der man ikke trenger å tenke eller planlegge sin neste handling. Her er strukturen mer eksperimentell, av flere grunner. Det har opplagt gode og dårlige sider ved seg. Siden hovedlæreren reiste til det nye senteret i California for en måned siden, hvor han skal være til november, har formen blitt mer løs. Jeg har ikke bare negativt å si om oppmykningen av formen, den har også vært svalende, men mest av alt kunne jeg ønske meg en form som var fast med myke kanter. Eksperimenteringen med formen her gjør at den noen ganger blir usammenhengende ved at noen ting som burde være fast er løst, mens noe som burde være løsere er veldig rigid. Jeg tror dette henger sammen med at organisasjonen er ung og at det er mange unge folk her som er relativt uerfarne. 

Tvil.

Jeg ønsker å rense min egen intensjon og ser etter eksempler rundt meg. Jeg savner flere folk på min alder, som 36-åring er jeg akkurat nå den nest eldste her. Jeg kjenner på ensomheten i det å være eldst, både i forstand av modenhet og livserfaring så vel som generell arbeidserfaring - som spesialist (arkitekt i mitt tilfelle), men også generalist, som kommer av bare det å ha trådd på denne jorda lenger. Den delen av meg lengter både etter flere likealdrende og også eldre, å lære fra. I stedet finner jeg meg selv i posisjoner der jeg skal lære bort. Klart en god egenskap å tilegne seg, og det er en riktig utfordring, blant yngre mennesker med sterke meninger (ja, jeg har dem jo selv). Jeg savner derimot eldre å se opp til for hvordan å gjøre nettopp dette. Det er klart jeg ser egenskaper i de yngre jeg kan lære fra, men jeg kan ikke speile meg helt i ungskapen og lekenheten med formen. Mine egne forsøk på å lede synes ikke ofte nok å nå fram. Jeg må være åpen på at det kan være at de når fram, bare i mindre grad enn hva som er tilfredstillende synlig for meg, eller at de bare ikke er erkjent tydelig for meg. Kan være at forsøkene blir sett som kulturelle forskjeller eller ting som har med personlighet å gjøre, når det faktisk handler om praksis. Jeg burde kanskje ta utfordringen på strak arm, som jeg samtidig gjør, men jeg blir også delvis resignert og føler meg hjelpesløs. Når jeg reflekterer på denne måten føler jeg meg trist og ensom, men det føles sant og virkelig. På den måten godt, det er en form for erkjennelse som får meg å akseptere ensomheten.

Så var det dette med frihet fra behov.

Vi bedriver en konstant meditasjonspraksis, også mens vi gjør arbeidsoppgaver, folk synes å gå inn i kalde distanserte tilstander. Jeg opplever det selv. Vi går opp og ned korridorene med uttrykksløse ansikter, i tilstander som umuliggjør genuine smil. Selvet er så langt borte. Jeg opplever det selv og når i den tilstanden føler jeg fred, men ikke lykke. Noen praktiserer selvsagt ikke (den løse formen igjen), og deres skråling blir en sterk kontrast til den som gjør det. Vi synes ikke å kultivere fellesskapslykke - er dette er lykkelig fellesskap? I praksisen søker vi lykke bortenfor betingelser, men betyr det å ikke også kultivere betinget lykke? Å rense den betingede lykke til den grad at vi transcenderer og oppnår faktisk lykke uten betingelser?

En annen ting jeg har tenkt på i det siste er at jeg nå virkelig føler viktigheten av å finne meg en kvinnelig lærer og det å ha eldre kvinnelige prakiserende rundt meg på dette stadiet av livet mitt og praksisen min. Jeg stiller naturligvis spørsmål til tvilen min, kanskje det i seg selv er en rømningsplan. Kanskje vi aldri kan bli forstått på de måtene vi ønsker. Likevel, en eldre kvinnelig lærer var innom her ikke lenge siden og det var som å ha kommet fram til en oase. Jeg drakk.

Jeg vet jo ikke om det er annerledes andre steder.

Av alle ting er vel tvil en ting som hører hjemme her.