Du må ikke sove!

På nett leste jeg Klassekampens bokanmeldelse av Rasmus Hage Dallans bok om de identitære, og hjertet mitt ble revet i stykker.

Jeg lever en periode i relativ isolasjon i Zen Mountain Monastery i Catskills-fjellene i staten New York. Hovedtrekk fra nyhetsbildet når meg droppvis i denne eksistensen, gjennom New York Times som vi mottar, fra community medlemmer eller når jeg snakker med venner hjemmefra. På mange måter er det en mer naturlig måte å være tilkoblet den større verden, mer minimal, mindre bombardering og overveldelse av verdens kaos, som skrikes med skingrende stemmer. Stemmer som skal samtidig selge en noe. Her forholder meg mer til det som er rett foran meg, som jeg kan håndtere direkte - fysisk, mentalt og emosjonelt.

Jeg slukte bokanmeldelsen, etter lunsj. Ulike følelser meldte seg, jeg registrerte de, men fortsatt videre med dagen min, timeplanen her er full, vi enten mediterer eller arbeider fra morgen til kveld. Jeg merket dog at jeg var slapp, litt "ute", også i morgenen etter. Hva kunne det skyldes? Humør og energinivå går jo bare opp og ned, det er vel bare sånn, eller?

På søndagene er det liksom "gudstjeneste" her, i mangel på et bedre ord, de kaller det bare "service". Den større communitien, sanghaen, kommer til klosteret og vi mediterer sammen og abbeden holder et dharmaforedrag. Mot slutten av den timeslange meditasjon kom anmeldelsen fra dagen før opp i meg igjen og følelsene jeg virkelig satt med veltet opp til overflaten. En gammel vane til å ikke ta inn over meg... overveldelsen. Men der var det. Hjertet som allerede hadde brast.

I det indre så jeg artikkelbildet igjen klart for meg. Fire unge hvite kvinner. De er vakre. Langt lyst hår. Demonstranter for en hvit, kristen verden, i hvertfall hvit, i hvertfall Europa. Ansiktene og blikkene deres synes stramme. Uttrykksløse. Resolutte. Hva kan vi lese ut av et bilde? Følelsen av hat hadde tatt grep rundt hjertet mitt før jeg hadde forstått hvem de var og hva de stod for. Hvilken gru. Hvilken forferdelig gru, følelsen av separasjon mellom mennesker, følelsen av hat mellom mennesker.

Hvilken ulykke at vi blir nummen av elendigheten. Vi må føle. Vi må ta inn over oss. Jeg husker så mange ganger "der ute" jeg følte meg gal for sorgen jeg følte over det som skjer i vår verden. Gal fordi jeg følte meg ensom i opplevelsen. Det kunne synes som om normen var å kunne stenge ting ute - at det jeg følte syntes som en overdrivelse. Men var det sånn? Føler dere ikke? Som meg, tenkte dere at dere var gale, og lukket øyne og ører når de indre varsellampene hvinte og blinket?

Hvordan kan vi leve et "normalt liv" som verdens tilstand er? Jeg måtte selv forlate livet jeg levde hjemme i Norge. Snart skal jeg reise hjem. Fascismen herjer over kontinentet. Jeg følte en veldig sorg og redsel for hva jeg kommer til å måtte møte. Jeg snakket med en av de andre under lunsjen om dette. "Det er det samme her". Det er klart. Det er jo det. Jeg er jo i USA, for klinkende! Men i relativ isolasjon.

På ettermiddagen deltok jeg i en "What is whiteness"-gruppe her på klosteret. Det er en diskusjonsgruppe for folk i sanghaen som "identifiserer seg som hvite" (en merkelig beskrivelse for meg som norsk, men en måte å prate på i USA), som jobber med å avsløre underbevisste systemiske tanke- og handlingsmønstre som opprettholder et rasisitisk samfunnssystem som favoriserer hvite framfor såkalte "fargede" folk (også her et annet språk enn jeg er komfortabel med). Dette var det tredje møtet. Vi bruker møtestrukturen Circle Way og leser boken "White Fragility" av Robin DeAngelo, som handler om hvordan et rasistisk samfunnsystem holdes i live gjennom blindsonene liberale, priviligerte, hvite folk har. Folk som ser på seg selv som ikke rasister, men som likevel tjener på at systemet opprettholdes som det er.

"Du må ikke sove", skrev Arnulf Øverland. Hvordan kan vi våkne opp? Hvor mange av oss kreves det at våkner opp? Hva må vi gjøre? Jeg tror virkelig at dersom vi bare våkner opp, vil det være klart for oss hva vi må gjøre. Hvordan våkner vi opp? Jeg tror det vil være individuelt, men en fellesnevner vil være å virkelig slippe til følelsene våre. Men å erkjenne de uten å holde fast til de. Erkjenn, føl og gi slipp. Og så, handle. Og vi trenger å støtte hverandre.