Onsdag 8. mai kl 15:00 var vi en liten
gruppe, hovedsakelig fra klosteret, som satt oss ned på plenen
utenfor Vermonts delstatsparlament (State House) i Montpelier. Vi
skulle sitte der i protest i 24 timer i strekk til torsdag 9. mai kl
15:00. Vi hadde ikke spist siden senest lunsj dagen før og ikke
drukket siden morgenen samme dag. Vi skulle ikke bevege oss fra
plassen vår hverken for drikke, mat, å sove eller å gå på
toalettet før de 24 timene var omme. Alvoret slo inn allerede i de
første sekundene.
Konteksten for protesten var at
luftforsvaret i USA hadde annonsert en plan om å stasjonere de nye
F-35-bombeflyene i Vermont. Flyene er utformet for å kunne bære
B61-12 - en guidet atombombe spesielt laget for disse flyene.
Citizens against Nuclear Bombers in Vermont stod bak intititivet som
vi er blitt en del av. Initiativet ønsker ikke atomvåpen på
delstatens jord. Det vil være farlig for de som bor i delstaten,
både på grunn av uhell som kan skje rundt oppbevaring og frakt av
atomvåpen, og naturligvis også i tilfelle krig. Initiativet er imot
atomvåpen av alle slag, på grunn av at dette er våpen som er laget
for å ta livet av uskyldige mennesker.
Da jeg først hørte om demonstrasjonen
for et par uker siden følte jeg meg allerede kalt til å delta, men
lot det modne i meg over tid og meldte meg endelig på først dagen i
forveien. Det ville bli en skikkelig utfordring - det lengste jeg
hadde sittet tidligere var ca 2,5t i strekk (å "sitte" vil
si å meditere). De gangene hadde det begynt å gjøre ganske vondt i
sitteknutene mot slutten. Nå skulle vi sitte omtrent 10 ganger
lenger i en og samme økt. For 24-timers sitten var det "lov"
å raskt skifte stilling og å reise oss opp til stående meditasjon.
Bevegelser skulle likevel være helt minimale. Ingen gående
meditasjon, for de som kjenner til denne praksisen. Planen min var å
skifte mellom halvlotus (beina i kors med det ene fotbladet over
låret på motsatt side), seiza (å sitte på knærne) og å stå.
Jeg hadde satt meg mål å bli så lenge som mulig i hver stilling
før jeg skiftet. Antakelig skiftet jeg stilling ca hvert 45 minutt i
begynnelsen, mens det er mulig at jeg var nede i så lite som 20
minutter mot slutten.
Jeg prøvde å forberede meg, men
sinnet mitt var uten noen lignende erfaring å sammenligne med. Det i
seg selv var interessant å observere - sinnets oppgave er å løse
problemer for "oss". Det bruker tidligere erfaringer for å
komme med løsninger på dilemmaer vi står overfor. Når man, som
meg, har vært ei stund på denne planeten kommer sinnet raskt med
"gode løsninger" på de fleste utfordringer. Det var sånn
sett en såkalt "beginners mind" opplevelse. Jeg støk
akkurat "herlig" foran "beginners mind". Herlig
kan attribueres til følelsen av å ha øvelsen overstått, men
beskrev på ingen måte selve øvelsen mens den pågikk. En
digresjon, men altså "beginners mind" kan forøvrig
oversettes som en nybegynners åpne og nysgjerrige holdning, faktisk
et sinnelag som etter buddhismen skal etterstrebes. Sånn ser barn
verden - med åpent sinn.
Vi satt og stod på stedet hvil i 24
timer. Likevel er det vanskelig å sile ut hva jeg skal ta med og hva
jeg skal eksludere i beskrivelsen av det som var en ekstremt intens
opplevelse. Etter at sola gikk ned rundt sju-åtte ble det raskt
kaldt. Temperaturen falt ned til 0 grader og selv med fem-seks lag på
overkroppen inkludert to pledd ble det kaldt på grunn av
stillesittingen. Fordelen var at det holdt en våken. Midt på natten
merket jeg at frostrøyken stod ut av munnen på oss. Oppmerksomheten
tilbake til meditasjonen. Jeg benyttet på det tidspunktet en
meditasjonsteknikk som gikk ut på å forlenge inn- og utpusten med
halslåsen aktivert slik at det kommer en svak dur og vibrasjon
øverst i halsen eller bakerst i munnhulen. Poenget er å bistå
oppmerksomheten å bli ved pusten. Teknikken bygger konsentrasjon. En
annen fordel denne gangen var at det hjalp til med å generere en
viss varme i kroppen.
Takknemligheten over at frivillige kom
og la et ekstra pledd over skuldrene til mine medsittere og meg selv.
Følelsen av å vente, vente, vente. Oppmerksomheten tilbake til
meditasjonen. Droppe dvelingen ved følelsen av å vente. Vi chanted
"Gate gate paragate, parasamgate boddhi svaha" ved to til
tre anledninger for å bygge opp energi og motivasjon. Vi hadde på
forhånd avtalt at hvem som helst av oss kunne starte denne chanten
dersom vi skulle trenge dette. De andre skulle stemme i. Dersom vi
trengte omsorg kunne vi derimot synge "Om mani padme hum".
Vi chanted denne en eller to ganger.
Kirkeklokkene markerte timene som gikk.
Lettelsen over å høre klokka slå tre på natta. Halvveis. Bare 12
timer igjen. Nå kunne jeg telle nedover heller enn oppover. Timen
mellom fem og seks på morgenen gikk overraskende raskt over. Hadde
jeg sovnet? Nei. Sinnet mediterte fortsatt. Jeg satt fortsatt
oppreist og hadde ikke duppet framover, til siden eller bakover. Men
kroppen hadde hvilt og sinnet koblet ut. Jeg husket hva læreren
hadde oppfordret meg til under sist retreat - "ikke slutt med
meditasjonen på noe som helst tidspunkt: Når du går - mediter, når
du gjør oppvasken - mediter, når du legger deg for å sove -
mediter, mediter mens kroppen sover hele natten igjennom. Dersom du
slutter å meditere må du begynne fra begynnelsen igjen, du mister
momentum." Jeg skjønte at dette hadde skjedd spontant i løpet
av natten.
Gleden når sola begynte å stige.
Fulgte skyggen som krøp lavere og lavere på kontorbygget på andre
siden av gaten. Byen våknet. Fulgte pusten. Jeg hadde skiftet
meditasjonsteknikk til å være oppmerksom på roen, avslapningen i
pusten. Det var mer avslappning i utpusten, men også i innpusten.
Pusten var rolig og rytmisk. Føltes som en avkjølt, men energetisk
elv, gjennom svelget og pulserende utover i kroppen, ut fra kjernen.
Pustet ut fra hele ansiktet. Musklene som måtte slippe taket. I
munnen, kjeven, øynene. Ro. Jeg var ikke lenger i stand til å holde
hendene hevet over fanget. Nå hvilte de i hverandre. Skuldrene hang
avslappet ned, nakken hvilte, ryggen fortsatt rett. Knærne hadde
begynt å verke. Nærværet og styrken av å sitte sammen med de
andre ga intens ro.
Sola stod midt på himmelen. Bare tre
timer igjen, men siden morgenen kom hadde tida begynt å gå saktere
og saktere. Det var varmt. Veldig varmt. Kunne jeg holde ut uten
drikke fram til klokken tre? Jeg reiste meg til stående meditasjon.
Oppriktig måtte jeg vurdere muligheten for å få solstikk. Følelsen
av å vise omsorg for kroppen. Aktivt vurdere hvor er grensen der en
svimer av. Jeg klarte å kjøle meg ned på det varmeste ved å ha et
sjal over hodet og foran ansiktet en stund. Igjen og igjen
oppmerksomheten tilbake til hjertesenteret. Koble meg til grunnen til
at vi sitter der. Kjærligheten til jorda og menneskene. De siste
seks til sju timene raste hjertetslagene som hos en annen
maratonløper. Bruke pusten til å roe ned hjertet. Puste.
Vi var fem personer fra klosteret og én
afiliert som satt de fulle 24 timene, inkludert læreren vår Soryu
Forall, mens flere kom og satt opptil 12 timer sammen med oss midt på
natten. Den siste timen var det 40 til 50 personer som kom og satt
sammen med oss. Hele tiden hersket det en dørgende stillhet og fred.
Det var uvirkelig når kirkeklokkene endelig slo tre slag. På det
tidspunktet talte jeg hjerteslag for å holde konsentrasjonen. Etter
avsluttende apeller kom et forslag om å kaste ut et ord "popcorn
style" for hva man følte. Jeg satt og hørte på regnet av ord
fra de andre i den store sirkelen. Uten stemme til å ytre sa jeg
inni meg "ydmykhet".
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar