Intervjuet: Individuell veiledning med læreren

Under meditasjonsøktene på morgenen og kvelden gir læreren såkalte "intervjuer" til elevene. I zen-tradisjonen kalles disse sanzen eller dokusan (fra japansk). Intervjurommet er gjerne lite og sparsomt møblert. Under intervjuene har eleven mulighet til å få veiledning med meditasjonen. I zen-tradisjonen er det under intervjuene at de famøst kryptiske koanene blir overlevert og skal besvares, i de skolene som arbeider med koans.

Ved MAPLE (Monastic Academy for the Preservation of life on Earth) blir vi kalt inn til læreren etter ansenietet. I motsetning til ved Rinzai zen-senter i Oslo, der du tegner deg på en liste ved eget ønske, blir alle kalt inn her. De med lengst ansenietet (eller som tilhører "drage-programmet", som jeg har fått plass i. Mer om dette i en senere post)  blir dermed ofte kalt inn til intervjuer både morgen og kveld, mens de som er nye ved senteret kun blir kalt inn én gang per dag. Intervjuene til de nye har derimot en litt annen karakter og tar ofte lengre tid. 

Når jeg kommer inn sitter Forall, læreren, på gulvet på en skrå platform i tre som er polstret med et lysebrunt stoff. Dette er en innretning jeg forøvrig ikke hadde sett før. Forall har selv oppfunnet den for å oppnå optimal sittestilling. Flere her bruker en slik. Selv sitter jeg direkte på en ordinær zabuton, en japansk, firkantet futon. Oppå den har jeg diverse puter, zafus, for å få riktig høyde og vinkel. Når jeg sitter, altså mediterer, såpass mange timer dag etter dag ser jeg behov for å endre på oppbygningen og høyden på putene innimellom. Tillatt meg å digredere: Dersom du har meditert mindre enn et par år anbefales det å eksperimentere med oppbygning av puter mellom hver sitt. Til og med folk som har lang praksis burde gjøre dette dersom de intensiverer praksisen. Det er ingen å imponere med at du bruker et minimum av puter dersom dette ikke gagner praksisen din. Poenget er å ta vare på kroppen og å finne en stilling som gjør at du kan sitte behagelig med rak rygg så lenge sitten er planlagt å vare. Her er det 26 minutter.

Jeg kommer altså inn for intervju. Læreren sitter på plattformen på gulvet. Jeg setter meg ned på zabutanen overfor hen. Det er et vindu i rommet som slipper inn lys fra venstre. Vinduet er nordvestvendt, slik at kveldssolen kommer inn og kaster inn gyldent lys de dagene det er klart. Lyden av froskenes kvekking, fuglenes kveldssang og sikadenes gnissing flommer inn.

Læreren sitter i det ene hjørnet av det firkantede rommet - skråstilt, nok ikke fordi det har noe med ortodokse ikoner å gjøre, men fordi han da sitter rett overfor døren når jeg trer inn i rommet. Jeg bukker med hendene i gasho (håndflatene i hverandre foran hjertesenteret). Læreren bukker. Ved siden av hen en røkelsesholder som brenner røkelse, et tent lys og en vase med friske blomster eller greiner hentet fra skogen rundt klosteret. Det er noen andre ting i rommet; en krakk i tre i hjørnet til høyre og en forblending i lyst tre og rispapir til venstre etter vinduet. En messingbjelle for å ringe neste person inn når mitt intervju er over.

Skisse av intervjurommet

Læreren gir oss oppgaver, assignments, og meditasjonsteknikker. Jeg har den siste tiden tatt opp intervjuene mine for å kunne lytte til de igjen i fritiden. Ofte er det nyanser jeg ikke plukket opp der og da, eller at jeg har glemt viktige elementer. Når jeg kommer inn spør han hva oppgaven min er og hvilken teknikk jeg bruker. Du bør holde meditasjonen mens du reiser deg fra puten i meditasjonshallen, mens du går nedover korridoren, inn i rommet, bukker, og setter deg ned på puten foran hen. Slik observerer læreren hvordan meditasjonen din er og kan veilede deg fra inne i den. 

Min hovedteknikk akkurat nå er oppmerksomhet på følelser i kroppen, både emosjoner og det som på engelsk kalles "sensations". På norsk har vi bare det ene ordet følelser for både emosjonelle følelser og hva vi kan kalle fysiske følelser. Sistnevnte kan være en smerte et sted i kroppen, den taktile følelsen av hendene som hviler i hverandre eller følelse av energi, durende, prikkende, osv inne i kroppen. Oppgaven jeg har fått er å være fullstendig i følelsene i kroppen, uten at et selv er der, uten å tenke. Når jeg kommer til intervju får jeg veiledning dersom jeg har konkrete utfordringer. Andre ganger sier jeg ingenting, demonsterer bare praksisen min og får en kort, men svært intens motivasjonspåkallelse. Det er litt som å bli truet til å praktisere mer oppriktig og fullstendig. Faktisk veldig motiverende og effektivt. 

Intervjuene er absolutt en måte å holde seg motivert og på tå hev - det er noen andre enn meg selv som følger praksisen min og som stiller forventninger til den. Det er veldig hjelpsomt. Noe som har blitt veldig klart for meg her er nødvendigheten av å ha en lærer.