Fridager er å komme tilbake til seg selv

Veien mellom hovedhuset og Soryus hytte

I dag har jeg fri. Vi får to fridager per måned, men jeg har bare tatt én så langt siden jeg kom. I dag er min andre. Selv om vi har fri hver mandag er det noe eget ved å ha fri mens de andre jobber og styrer på. Pliktene ved klosteret er både å meditere og å arbeide, å møte opp ekstakt til måltider og å være oppmerksom på andres behov for å gi eller motta kommentarer og spørsmål. Å ha fri gir meg rom for refleksjon. Jeg ser meg selv som en selvstendig enhet, løsrevet fra maurtuen. En etterlengtet følelse. 

Jeg ble liggende lenge i dag, til klokka ni, selv om jeg våknet opp flere ganger ved lyden av den vandte aktiviteten i bygget - bjellen som ble ringt hver halvtime fra kl fem i morges for å markere begynnelsen på morgenmeditasjonen, mine romkamerater som kom inn for å skifte til treningsklær for treningsøkten klokken halv sju.

Jeg var nede på kjøkkenet klokka halv ti. Tre av lærlingene holdt på å rydde opp etter frokost mens noen av de faste beboerne satt i hovedrommet og hadde et fundraising-møte. I stedet for å spise av restene etter frokost lagde jeg min egen av mat. Selv om klosteret holder en vegansk diett, når man har fri får man spise hva man vil, om man har kjøpt det selv. Jeg lagde meg brød med ost og stekte to egg. Ved siden av - lokalprodusert kimchi og sur grønn chilli som ble gitt oss i gave fra et par som tidligere bodde her.  

 

Lunsjbordet under pådekning

 

Innimellom spiser vi lunsjen på terrassen.

Jeg hadde planlagt to lange telefonsamtaler i dag og sitter nå med min andre kopp kaffe. Jeg drikker vanligvis bare kaffe enkelte mandager. Antakelig er det en kombinasjon av økt følsomhet, sinnslikevekt og en minskning av sanseinntrykk (agitasjoner i form av stimuli gjennom mat, gjennom minskning av stressfaktorer gjennom isolasjon, gjennom minskning av interaksjon med andre gjennom stillearbeid) har gjort meg var på hvor sterk innvirkning ulike substanser har. Jeg har notert meg at kaffe sitter i kroppen min 1,5 - 2 dager etter at jeg har drukket det. Dette registerer jeg gjennom dårligere søvnkvalitet og subtil agitasjon neste dag. Jeg har også registert at kaffe har den effekten på meg at jeg fungerer bedre sosialt, jeg liksom tenker og kan snakke fortere - kommer i en slags flow-tilstand. Te har en lignende effekt, men synes å sitte kortere tid i kroppen og skaper noe mindre frenetisk energi. Jeg drikker også te ganske sjelden. Jeg er nok ganske avhengig av kaffe og te egentlig, men ikke i den forstand at jeg ikke kan la være å innta det. Men på den måten at jeg kan tydelig observere en mye lavere energitilstand og noe dårligere humør når jeg ikke har drukket det på flere dager. Vi er nesten alle avhengige av noe, og de fleste av oss er avhengige av kaffe og/eller te. Jeg lurer på hvordan det hadde vært om vi innså det og prøvde å gjøre noe med det, eller i det minste undersøke hva avhengigheten gjør med oss.

Stoler til sol-vasking for å desinfiseres.

Den ene telefonsamtalen min i dag har vært med en av lærerne ved Zen Mountain Monastery i New York state. Jeg har besluttet å bli den siste halvannen måneden av turistvisumet mitt der, fra og med 3. september. Jeg var imponert over grundigheten av intervjuet. Det er et mye eldre og temmelig etablert zen-kloster med mange lærere, deriblant flere kvinner, samt mange eldre nonner, munker og andre som har tatt løfte om å bli ved klosteret ett, to eller flere år. Når jeg kommer dit starter de akkurat høst-ango. Ango er i den japanske zen-tradisjonen intensive treningsperioder på høsten og våren. Da kommer det til å være mange flere ved klosteret - der det vanligvis bor fast 30-40 personer. Jeg gleder meg. Jeg tenker å dra herfra 30. august til New York, der det forhåpentligvis ikke er for sent til å dra til ambassaden for å forhåndsstemme til kommunevalget hjemme. Jeg ble kjent med flere som bor i New York under den siste retreaten vi hadde her forrige uke, deriblant en som bor i en såkalt "intentional community" som jeg er interessert i å lære mer om.

En av tre solo-hytter som benyttes til gjester, men i stor grad solo-retreater. John fra Irland, som snart skal reise hjem etter et 6-måneders opphold startet én ukes solo-retreat i en av de andre solo-hyttene i går kveld.

Den andre telefonsamtalen i dag var en veiledning med en vei-deler som bor i Kanada. Jeg ble satt i kontakt med han gjennom en kvinnelig lærer som var her for ca en måned siden. Jeg er litt usikker på hvor mye jeg skal dele om den samtalen her nå, men jeg vil nevne at jeg snakket med han for å få veiledning og refleksjon på en del prosesser jeg har gått gjennom og gjennomgår. Det synes viktig å få flere perspektiver på ulike tema og å benytte seg av ulike kilder til dette som presenterer seg. 

Hovedhuset sett fra stien midt mellom solo-hytten i forrige bilde.

Jeg hører lyder igjen nedenunder, klokka er seks, ettermiddagsarbeidsøkta har begynt. Gjennom vinduet på rommet mitt ser jeg Ben kjøre oppover bakken mot skogen bak - han skal rydde den 45-minutter lange skogsstien vår for greiner. Om to uker kommer Soryu tilbake, for en til to uker, hovedsakelig for å møte og ta seg av donorer som forhåpentligvis vil støtte oss med en gave. Klosteret er registrert som en frivillig organisasjon og store deler av driften dekkes av donasjoner. USA har jo i motsetning til Norge en lang tradisjon for at velstående personer finansierer ulike organisasjoner, aktiviteter og så videre. Staten skal helst ikke blande seg for mye. Sånn er det her. Stien må være grei å gå når donerene kommer.  

Komposten er nesten ferdig - et av prosjektene jeg har koordinert

På fridagen min har jeg også gjort noe framgang i to av en liten haug bøker påbegynte bøker: B.R. Ambedkars "Annihilation of Caste" med introduksjon av Arundihati Roy og "Great Doubt" av zen mester Boshan. Sistnevnte kom i posten til meg for et par dager siden, tilsendt fra en venn i Oslo. Beundringsverdige kommentarer ble uttrykt fra mine kollegaer her at jeg har venner som sender meg bøker halvveis rundt jordkloden. Jeg er heldig. Den andre boken har jeg hørt om fra Soryu. Etter at han hadde vært ved Shogen-ji i over et tiår sendte Harada Roshi han til India for å arbeide ved et indisk buddhistkloster. Noe av grunnen til at de ønsket en utlending var at han ville være fullstendig ubesudlet av kaste-tankegang - som jeg har fortsått; til og med munkene i India har problemer med å løsrive seg fra denne ekstremt inngrodde tankegangen. Soryu ble dypt involvert i denne tragedien og jo lengre han var i India jo mindre forstod han og følte seg mer maktesløs. Siden jeg har vært interessert i India i en årrekke vet jeg ganske mye om landet og kastesystemet, men nå er det lenge siden jeg har lest en bok om temaet. Det ryster meg dypt.

Jeg avbrøt skrivningen for å ta en runde og ta noen bilder. Jeg er for tiden stedets fotograf, men også ville jeg ta noen nye bilder for å publisere her. Mens jeg med den ene hånden jaget bort hestefluer fra å bite mitt nå skallede hode, tok jeg bilder med den andre. Tross en innpåsliten og aggresiv kriger kunne jeg ikke la være å stoppe ved en vakker hundekjeksaktig blomst som duftet intenst. Den varme ettermiddagsbrisen svingte blomsten fram og tilbake. Solen varm på huden min. Jeg er vinden som bærer blomstens duft.