Meditasjon #1: Fokus på pusten med halslås aktivert

Tradisjonell zen-meditasjon, zazen, kalles gjerne "bare sitting" (just sitting). Zazen går ut på å tillate tanker; dømmende eller drømmende, ideer, bilder og alle andre sanseinntrykk, strømme i bevisstheten uten å engasjere seg i denne aktiviteten. Uten å gjøre aktiviteten, oppstår den likevel. Hvor kommer den fra? Dette kan være et interessant spørsmål å stille seg selv. På samme måte som jeg kan si at et ekko ikke har substans eller et selv, kan jeg observere at tanker og andre sinnsinntrykk oppstår og opphører uten at "jeg" tilsynelatende har noe med det å gjøre. I det daglige identifiserer vi mennesker oss derimot gjerne med sinnsinntrykkene - vi tror at vi er våre sinnsinntrykk. I buddhistisk filosofi er sinnet eller tankevirket faktisk definert som en sjette sans. Altså du har øre, nese, tunge, øye, hånd og sinn. Jeg syns det er interessant å tenke på at manglende forståelse av sinnet som et sanselig organ kan være grunnen til mange problemer som skapes i vestlige samfunn. Vi bruker språket for å forstå virkeligheten, men vi glemmer at det er vi som har skapt språket og at det ikke nødvendigvis gir et korrekt bilde av virkeligheten.

"Bare sitting" kan være utfordrende når vi har lav konsentrasjon. Det er så lett å bli opphengt i tanker og andre sinnsinntrykk. Det fins heldigvis hundretusener av ulike meditasjonmetoder. På motsatt side av skalaen i forhold til zazen finner du ulike visualiseringsmeditasjoner og teknikker der man bruker viljen mer aktivt til å fokusere på bestemte sinnsinntrykk for å oppnå konsentrasjon. Den første teknikken jeg begynte med ved klosteret beskriver jeg her. Jeg startet med den selv som en reaksjon på blokkeringer i overkroppen. Læreren oppfordret meg til å vedvare ved den og ga meg en instruks som vi finjusterte på under hvert intervju. Jeg hadde den som hovedteknikk i to til tre uker.


Fokus på pusten med halslås aktivert
Denne teknikken er veldig bra for å trene konsentrasjon selv når du er veldig distrahert. I tillegg er det en god teknikk for å løse opp spenninger i pusten og overkroppen. Dette er alle gode ting for å senere fordype seg i mer subtile teknikker. Jeg har blitt fortalt at zen har plukket opp halslåsen fra hatha-yoga. Jeg lærte den selv utenom zen mens jeg bodde i Brasil i 2009, da den oppstod spontant under en meditasjon.

Sittestilling
Sett deg med rett rygg enten på en stol eller på en pute på gulvet. Hendene kan hvile i fanget i hverandre i såkalt universalmudra eller på lårene. Gjør nakken lang. Haken skal være hverken være strukket ut eller trykt for langt inn eller ut. Ikke bare vil dette forhindre oppbygning av spenninger i nakke og hals, det tillater også energien i kroppen å flyte mer hensiktsmessig. Øynene kan være nedslått eller lukket. Førstnevnte fremmer mer våkenhet, sistnevnte kan derimot være en grei måte å starte, siden blikket innovervendt kan gi bedre kontakt med kroppen. Eksperimenter med disse to posisjonene. Føler du en forskjell? Forsøk å sitte så stille som mulig under meditasjonen. Typisk vil du oppdage at det klør på kinnet, at du føler en ekstrem trang til å endre på fotstillingen eller at genseren sitter litt skjevt på skulderen på en måte som gjør at du ønsker å rette på den umiddelbart. Forsøk å ikke la deg villede av denne typen grov distraksjon de minuttene du har bestemt deg for å meditere.

Halslås
Prøv å puste ut gjennom nesen og å lage en rund vindaktig suselyd med utpusten. Istedet for at lyden oppstår ved neseborene oppstår den et sted mellom bakerst i svelget og øverst i halsen. Det fins en muskel her som kan trekkes sammen. I begynnelsen vil lyden gjerne bli ganske høy og pusten føles veldig kraftig og kanskje til og med anstrengt ut, men med øvelse kan den utføres stillere og stillere, og mer og mer subtil, myk, flytende og øm.

Utpust
Utpusten skal ha aktivert halslås og være så lang som mulig. Dette betyr at buken gjerne må presses innover og noe opp mot diafragma i begynnelsen. Dersom dette føles anstrengende ut skyldes det gjerne at du har støtt på blokkeringer og spenninger. Du er på rett vei. Dersom noe kjennes potensielt skadelig ut kan det hende at du bruker for mye kraft. Ta det mer med ro. Et mål er å roe ned pusten, kroppen og spenningene. Søk å puste ut så jevnt som mulig. Dersom du mediterer med andre vær oppmerksom på lyden du lager og forsøk å holde den så lav at bare du kan høre den.

Innpust
Ved innpust slipper du halslåsen og simpelten tillater at innpusten kommer inn av seg selv og fyller buken. Innpusten skal ikke være komplett på den måten at den fyller buk og lunger helt opp til halvgropen, selv om dette kan være fristende i begynnelsen på grunn av opplevelsen av å mangle oksygen etter den lange utpusten. Du kan se for deg at innpusten er som følelsen av en lilje som mykt åpner seg fra buken omtrent til diafragma. Det er naturlig at det oppstår gisping etter luft i begynnelsen. Det kan bunne i redsel for å slippe opp for luft og redsel for å svime av. Det er usannsynlig at dette skjer. Det er naturlig at du må bruke magemusklene for å redusere gispingen i begynnelsen og dermed skape en mykere innpust. En av de mest kjente forståelsene i buddhistisk filosofi er at menneskene lider fordi vi desperat kaster oss etter og griper etter sanselig tilfredstillelse. Vi finner denne eksistensielle trangen i gispingen etter luft.

Fokus
Hold konsentrasjonen på pusten.

Meditasjonsbenken nevnt i en tidligere post. Takk for forespørsel om å legge ut bilder av den. Den består av en kryssfinerplate som er er bygget opp av tre 2x4" klosser. Den bruker minimalt med materiale for å kunne flyttes enkelt rundt. Dette er nødvendig siden vi ofte mediterer i ulike rom iløpet av dagen. En zabutan-pute ligger oppå.  

Dette er sittearrangementet mitt fra i dag av.

Intervjuet: Individuell veiledning med læreren

Under meditasjonsøktene på morgenen og kvelden gir læreren såkalte "intervjuer" til elevene. I zen-tradisjonen kalles disse sanzen eller dokusan (fra japansk). Intervjurommet er gjerne lite og sparsomt møblert. Under intervjuene har eleven mulighet til å få veiledning med meditasjonen. I zen-tradisjonen er det under intervjuene at de famøst kryptiske koanene blir overlevert og skal besvares, i de skolene som arbeider med koans.

Ved MAPLE (Monastic Academy for the Preservation of life on Earth) blir vi kalt inn til læreren etter ansenietet. I motsetning til ved Rinzai zen-senter i Oslo, der du tegner deg på en liste ved eget ønske, blir alle kalt inn her. De med lengst ansenietet (eller som tilhører "drage-programmet", som jeg har fått plass i. Mer om dette i en senere post)  blir dermed ofte kalt inn til intervjuer både morgen og kveld, mens de som er nye ved senteret kun blir kalt inn én gang per dag. Intervjuene til de nye har derimot en litt annen karakter og tar ofte lengre tid. 

Når jeg kommer inn sitter Forall, læreren, på gulvet på en skrå platform i tre som er polstret med et lysebrunt stoff. Dette er en innretning jeg forøvrig ikke hadde sett før. Forall har selv oppfunnet den for å oppnå optimal sittestilling. Flere her bruker en slik. Selv sitter jeg direkte på en ordinær zabuton, en japansk, firkantet futon. Oppå den har jeg diverse puter, zafus, for å få riktig høyde og vinkel. Når jeg sitter, altså mediterer, såpass mange timer dag etter dag ser jeg behov for å endre på oppbygningen og høyden på putene innimellom. Tillatt meg å digredere: Dersom du har meditert mindre enn et par år anbefales det å eksperimentere med oppbygning av puter mellom hver sitt. Til og med folk som har lang praksis burde gjøre dette dersom de intensiverer praksisen. Det er ingen å imponere med at du bruker et minimum av puter dersom dette ikke gagner praksisen din. Poenget er å ta vare på kroppen og å finne en stilling som gjør at du kan sitte behagelig med rak rygg så lenge sitten er planlagt å vare. Her er det 26 minutter.

Jeg kommer altså inn for intervju. Læreren sitter på plattformen på gulvet. Jeg setter meg ned på zabutanen overfor hen. Det er et vindu i rommet som slipper inn lys fra venstre. Vinduet er nordvestvendt, slik at kveldssolen kommer inn og kaster inn gyldent lys de dagene det er klart. Lyden av froskenes kvekking, fuglenes kveldssang og sikadenes gnissing flommer inn.

Læreren sitter i det ene hjørnet av det firkantede rommet - skråstilt, nok ikke fordi det har noe med ortodokse ikoner å gjøre, men fordi han da sitter rett overfor døren når jeg trer inn i rommet. Jeg bukker med hendene i gasho (håndflatene i hverandre foran hjertesenteret). Læreren bukker. Ved siden av hen en røkelsesholder som brenner røkelse, et tent lys og en vase med friske blomster eller greiner hentet fra skogen rundt klosteret. Det er noen andre ting i rommet; en krakk i tre i hjørnet til høyre og en forblending i lyst tre og rispapir til venstre etter vinduet. En messingbjelle for å ringe neste person inn når mitt intervju er over.

Skisse av intervjurommet

Læreren gir oss oppgaver, assignments, og meditasjonsteknikker. Jeg har den siste tiden tatt opp intervjuene mine for å kunne lytte til de igjen i fritiden. Ofte er det nyanser jeg ikke plukket opp der og da, eller at jeg har glemt viktige elementer. Når jeg kommer inn spør han hva oppgaven min er og hvilken teknikk jeg bruker. Du bør holde meditasjonen mens du reiser deg fra puten i meditasjonshallen, mens du går nedover korridoren, inn i rommet, bukker, og setter deg ned på puten foran hen. Slik observerer læreren hvordan meditasjonen din er og kan veilede deg fra inne i den. 

Min hovedteknikk akkurat nå er oppmerksomhet på følelser i kroppen, både emosjoner og det som på engelsk kalles "sensations". På norsk har vi bare det ene ordet følelser for både emosjonelle følelser og hva vi kan kalle fysiske følelser. Sistnevnte kan være en smerte et sted i kroppen, den taktile følelsen av hendene som hviler i hverandre eller følelse av energi, durende, prikkende, osv inne i kroppen. Oppgaven jeg har fått er å være fullstendig i følelsene i kroppen, uten at et selv er der, uten å tenke. Når jeg kommer til intervju får jeg veiledning dersom jeg har konkrete utfordringer. Andre ganger sier jeg ingenting, demonsterer bare praksisen min og får en kort, men svært intens motivasjonspåkallelse. Det er litt som å bli truet til å praktisere mer oppriktig og fullstendig. Faktisk veldig motiverende og effektivt. 

Intervjuene er absolutt en måte å holde seg motivert og på tå hev - det er noen andre enn meg selv som følger praksisen min og som stiller forventninger til den. Det er veldig hjelpsomt. Noe som har blitt veldig klart for meg her er nødvendigheten av å ha en lærer. 

Monastisk akademi for bevaringen av livet på jorda

Monastic Academy for the Preservation of Life on Earth må kunne beskrives som et eksperimentelt kloster. Det er et kloster, men ikke i ordets tradisjonelle forstand. Det skaper en stedsegen tradisjon, påvirket av ulike spirituelle tradisjoner og integrert i sin kulturelle kontekst. Det er dermed et forskningssenter for å utvikle en ny kontemplativ kultur som strekker seg forbi tomtegrensene, og et treningssted for å utvikle ledere med integritet. "Oppvåkning" og "ansvar" er to hovedpæler i treningen.

Klosteret ligger nord i Vermont, ikke langt fra grensa til Canada og litt opp i skogkledde fjell, og har dermed en forsinket sommer sammenlignet med delstatshovedstaden Burlington, som ligger ca 1,5  times kjøretur lengre sør. Trærne ble plutselig grønne forrige uke og forandrer landskapet hver dag. Pusten fra trærne fyller lufta med liv og duft. Det regner mye her og det er veldig vanlig å danne små tjern ved husene, som det også er på vår eiendom. Det er nå fult av rompetroll.

Landskapet har lange myke drag og det er en følelse av et landskap som fortsetter uendelig. Vermont er fint på den måten. Langstragt land, hauger, elver og daler. Små landsbyer med fargerike trehus og økologisk landbruk. Fra avstand ligner skogene de norske, mange trær er velkjente - bjørk og gran - men på nærmere hold er det mange trær som er ikke er kjent hjemme, som cypress og mange ulike typer lønn.

Rett før jeg reiste fra Oslo snakket jeg med Shingen, tidligere munk ved Mt. Boldy Zen Center, som nå bor i Berlin og underviser ved retreater ved Rinzai zen-senter i Oslo. Han sa til meg at han trodde noe av grunnen til at amerikanere ikke er mer opptatt av naturvern er at de ikke kan tro at jorda er i krise når det de ser er mil eller mil med tilsynelatende robust natur. Det var en ny måte å se det på for meg. I Europa temmet vi og flathogget absolutt hele kontinentet for mange mange hundre år siden og har bare lommer av vill natur. Størrelsen i seg selv gjør at begrepet "vill" har en faktisk annen betydning enn når amerikanerne snakker om "wild nature". Kanskje russerne kan relatere, med sin tundra.

Klosterets største påvirkning er zen buddhisme siden hovedlærer Soryu Forall var munk ved Shogenji rinzai zen kloster i Japan i mange år. Dette er Harada Roshi sitt kloster. Mens jeg snakker om han kan jeg nevne at Harada Roshi også har avlegger-treningssentre i Washington i USA og Hamburg og Neubrandenburg i Tyskland. Før Forall kom tilbake til USA hadde han vært innom klostre i India, hvor han ble sendt av Harada Roshi, og andre steder i Asia på ulike oppdrag som munk og mottat trening fra ulike tradisjoner. Kan nevnes at han har gjort månedslange solo-retreater oppe i Himalaya i en bitteliten steinhytte midt på vinteren. Han fortsetter forresten den dag i dag med tremåneders lange solo-retreater hvor han forlater klosteret for å fordype seg i egen praksis.

Vel tilbake i USA studerte han under Shinzen Young, som selv var Shingon munk i Japan på 1970-tallet. Shinzen har siden utviklet United Mindfulness - et omtrent komplett sett med meditasjonsteknikker som er tilpasset et moderne vestlig språk og er temmelig sekulært. Shinzen har nå sin egen lineage. Vi har flere ved klosteret som er ordinert som lekmunker innen denne tradisjonen. Forall har også trent under Lakota-folket og andre urfolk i USA. Forall underviser både United Mindfullness og zazen (zen meditasjon). Siden jeg har trent de siste par årene ved Rinzai zen senter i Oslo har han tilbudt meg å undervise meg ren zen om jeg ønsker. Jeg ser imidlertid verdi i å lære de andre teknikkene, som jeg skal skrive mer om.

Alle disse retningene farger tregningen ved klosteret, og det er stadige endringer for å finne formen. For meg er dette både spennende å være en del av, og både utfordrende og inspirerende for meditasjonspraksisen.

Jeg tok bildene mandag morgen ca kl fem. Mandager er den ene dagen i uka vi har fri, men siden vi ellers står opp og skal sitte klar i meditasjonshallen kl 04:40 og jeg kom rett ut fra retreat forrige uke, stod jeg likevel opp tidlig denne mandagen og deltok på meditasjonen som ble holdt av den ene personen som likevel må være på vakt mandager.

24 timers uavbrutt meditasjon for fred - mot atomvåpen

Onsdag 8. mai kl 15:00 var vi en liten gruppe, hovedsakelig fra klosteret, som satt oss ned på plenen utenfor Vermonts delstatsparlament (State House) i Montpelier. Vi skulle sitte der i protest i 24 timer i strekk til torsdag 9. mai kl 15:00. Vi hadde ikke spist siden senest lunsj dagen før og ikke drukket siden morgenen samme dag. Vi skulle ikke bevege oss fra plassen vår hverken for drikke, mat, å sove eller å gå på toalettet før de 24 timene var omme. Alvoret slo inn allerede i de første sekundene.

Konteksten for protesten var at luftforsvaret i USA hadde annonsert en plan om å stasjonere de nye F-35-bombeflyene i Vermont. Flyene er utformet for å kunne bære B61-12 - en guidet atombombe spesielt laget for disse flyene. Citizens against Nuclear Bombers in Vermont stod bak intititivet som vi er blitt en del av. Initiativet ønsker ikke atomvåpen på delstatens jord. Det vil være farlig for de som bor i delstaten, både på grunn av uhell som kan skje rundt oppbevaring og frakt av atomvåpen, og naturligvis også i tilfelle krig. Initiativet er imot atomvåpen av alle slag, på grunn av at dette er våpen som er laget for å ta livet av uskyldige mennesker.

Da jeg først hørte om demonstrasjonen for et par uker siden følte jeg meg allerede kalt til å delta, men lot det modne i meg over tid og meldte meg endelig på først dagen i forveien. Det ville bli en skikkelig utfordring - det lengste jeg hadde sittet tidligere var ca 2,5t i strekk (å "sitte" vil si å meditere). De gangene hadde det begynt å gjøre ganske vondt i sitteknutene mot slutten. Nå skulle vi sitte omtrent 10 ganger lenger i en og samme økt. For 24-timers sitten var det "lov" å raskt skifte stilling og å reise oss opp til stående meditasjon. Bevegelser skulle likevel være helt minimale. Ingen gående meditasjon, for de som kjenner til denne praksisen. Planen min var å skifte mellom halvlotus (beina i kors med det ene fotbladet over låret på motsatt side), seiza (å sitte på knærne) og å stå. Jeg hadde satt meg mål å bli så lenge som mulig i hver stilling før jeg skiftet. Antakelig skiftet jeg stilling ca hvert 45 minutt i begynnelsen, mens det er mulig at jeg var nede i så lite som 20 minutter mot slutten.

Jeg prøvde å forberede meg, men sinnet mitt var uten noen lignende erfaring å sammenligne med. Det i seg selv var interessant å observere - sinnets oppgave er å løse problemer for "oss". Det bruker tidligere erfaringer for å komme med løsninger på dilemmaer vi står overfor. Når man, som meg, har vært ei stund på denne planeten kommer sinnet raskt med "gode løsninger" på de fleste utfordringer. Det var sånn sett en såkalt "beginners mind" opplevelse. Jeg støk akkurat "herlig" foran "beginners mind". Herlig kan attribueres til følelsen av å ha øvelsen overstått, men beskrev på ingen måte selve øvelsen mens den pågikk. En digresjon, men altså "beginners mind" kan forøvrig oversettes som en nybegynners åpne og nysgjerrige holdning, faktisk et sinnelag som etter buddhismen skal etterstrebes. Sånn ser barn verden - med åpent sinn.

Vi satt og stod på stedet hvil i 24 timer. Likevel er det vanskelig å sile ut hva jeg skal ta med og hva jeg skal eksludere i beskrivelsen av det som var en ekstremt intens opplevelse. Etter at sola gikk ned rundt sju-åtte ble det raskt kaldt. Temperaturen falt ned til 0 grader og selv med fem-seks lag på overkroppen inkludert to pledd ble det kaldt på grunn av stillesittingen. Fordelen var at det holdt en våken. Midt på natten merket jeg at frostrøyken stod ut av munnen på oss. Oppmerksomheten tilbake til meditasjonen. Jeg benyttet på det tidspunktet en meditasjonsteknikk som gikk ut på å forlenge inn- og utpusten med halslåsen aktivert slik at det kommer en svak dur og vibrasjon øverst i halsen eller bakerst i munnhulen. Poenget er å bistå oppmerksomheten å bli ved pusten. Teknikken bygger konsentrasjon. En annen fordel denne gangen var at det hjalp til med å generere en viss varme i kroppen.

Takknemligheten over at frivillige kom og la et ekstra pledd over skuldrene til mine medsittere og meg selv. Følelsen av å vente, vente, vente. Oppmerksomheten tilbake til meditasjonen. Droppe dvelingen ved følelsen av å vente. Vi chanted "Gate gate paragate, parasamgate boddhi svaha" ved to til tre anledninger for å bygge opp energi og motivasjon. Vi hadde på forhånd avtalt at hvem som helst av oss kunne starte denne chanten dersom vi skulle trenge dette. De andre skulle stemme i. Dersom vi trengte omsorg kunne vi derimot synge "Om mani padme hum". Vi chanted denne en eller to ganger.

Kirkeklokkene markerte timene som gikk. Lettelsen over å høre klokka slå tre på natta. Halvveis. Bare 12 timer igjen. Nå kunne jeg telle nedover heller enn oppover. Timen mellom fem og seks på morgenen gikk overraskende raskt over. Hadde jeg sovnet? Nei. Sinnet mediterte fortsatt. Jeg satt fortsatt oppreist og hadde ikke duppet framover, til siden eller bakover. Men kroppen hadde hvilt og sinnet koblet ut. Jeg husket hva læreren hadde oppfordret meg til under sist retreat - "ikke slutt med meditasjonen på noe som helst tidspunkt: Når du går - mediter, når du gjør oppvasken - mediter, når du legger deg for å sove - mediter, mediter mens kroppen sover hele natten igjennom. Dersom du slutter å meditere må du begynne fra begynnelsen igjen, du mister momentum." Jeg skjønte at dette hadde skjedd spontant i løpet av natten.

Gleden når sola begynte å stige. Fulgte skyggen som krøp lavere og lavere på kontorbygget på andre siden av gaten. Byen våknet. Fulgte pusten. Jeg hadde skiftet meditasjonsteknikk til å være oppmerksom på roen, avslapningen i pusten. Det var mer avslappning i utpusten, men også i innpusten. Pusten var rolig og rytmisk. Føltes som en avkjølt, men energetisk elv, gjennom svelget og pulserende utover i kroppen, ut fra kjernen. Pustet ut fra hele ansiktet. Musklene som måtte slippe taket. I munnen, kjeven, øynene. Ro. Jeg var ikke lenger i stand til å holde hendene hevet over fanget. Nå hvilte de i hverandre. Skuldrene hang avslappet ned, nakken hvilte, ryggen fortsatt rett. Knærne hadde begynt å verke. Nærværet og styrken av å sitte sammen med de andre ga intens ro.

Sola stod midt på himmelen. Bare tre timer igjen, men siden morgenen kom hadde tida begynt å gå saktere og saktere. Det var varmt. Veldig varmt. Kunne jeg holde ut uten drikke fram til klokken tre? Jeg reiste meg til stående meditasjon. Oppriktig måtte jeg vurdere muligheten for å få solstikk. Følelsen av å vise omsorg for kroppen. Aktivt vurdere hvor er grensen der en svimer av. Jeg klarte å kjøle meg ned på det varmeste ved å ha et sjal over hodet og foran ansiktet en stund. Igjen og igjen oppmerksomheten tilbake til hjertesenteret. Koble meg til grunnen til at vi sitter der. Kjærligheten til jorda og menneskene. De siste seks til sju timene raste hjertetslagene som hos en annen maratonløper. Bruke pusten til å roe ned hjertet. Puste.

Vi var fem personer fra klosteret og én afiliert som satt de fulle 24 timene, inkludert læreren vår Soryu Forall, mens flere kom og satt opptil 12 timer sammen med oss midt på natten. Den siste timen var det 40 til 50 personer som kom og satt sammen med oss. Hele tiden hersket det en dørgende stillhet og fred. Det var uvirkelig når kirkeklokkene endelig slo tre slag. På det tidspunktet talte jeg hjerteslag for å holde konsentrasjonen. Etter avsluttende apeller kom et forslag om å kaste ut et ord "popcorn style" for hva man følte. Jeg satt og hørte på regnet av ord fra de andre i den store sirkelen. Uten stemme til å ytre sa jeg inni meg "ydmykhet".

Alle bilder fra initiativet eller avisoppslag av protesten.

Videosammendrag her.