Guidet meditasjon ved Burlington Quaker Friends Meeting House

Hver søndag dra vi ned til Burligton, delstadshovedstaden. Der holder vi et offentlig foredrag med en påfølgende ledet meditasjon. Opprinnelsen av MAPLE er i Burligton - da Soryu kom tilbake fra sin egen monastiske trening i Asia ble han spurt om å være læreren ved en nystartet meditasjonsgruppe. Så "søndags-sitten" er en måte å opprettholde kontakten med gruppen der nede. 

Mens Soryu har vært borte har det derimot vært rotasjon på hvem som holder foredragene. Likevel ble jeg veldig overrasket over å selv bli spurt, siden jeg ikke har vært her så lenge. Det er første gang jeg leder noe slik. 

De oppfordret meg til å fortelle om meg selv slik at gruppen kunne bli bedre kjent med meg. Jeg har blitt litt kjent med flere i Burligton-gruppen over de siste par månedene, men det føltes fint å kunne dele mer av meg selv med dem. Etter selvpresentasjonen valgte jeg å snakke om traumearbeid (mer spesifikt "systemoppstilling"), som jeg har studert de siste par årene. Jeg fikk særlig god tilbakemelding på den første meditasjonen som starter litt før 30 minutter ut i videoen.

Det var en veldig lærerik erfaring. Veldig skremmende, men også gøy og bemyndiggjørende.

Inndeling:

30 min: Innledning, min bakgrunn + introduksjon til traumearbeid

30 min: Guidet meditasjon: Wast mind / nurturing mind

30 min: Guidet meditasjon: Allow everything

30 min: Q&A

Endre kulturen - redd jorda!

Det er fire måneder siden jeg kom hit. Monastic Academy for the Preservation of Life on Earth (MAPLE). Monastisk akademi for bevaring av liv på jorden. Hvilket liv er det snakk om? Talløse arter forsvinner hvert år. Hele arter. Planter, dyr, insekter, liv i havet. Tusen på tusenvis av individuelle vesener. Enda flere lever et liv i lidelse. Mennesker som dyr.

Fra "Circling retreat" i juli med ca 20 besøkende i tilegg til oss som bor her. 

Boddhisattva er i mahayana-buddhismen (bl.a. zen) en person som har tatt på seg å utsette sin egen endelige opplysning for å dedikere seg til å redde alle andre vesner fra lidelse. Det motsatte ville være å bare være opptatt av egen frigjøring, å selv oppnå nirvana for ikke å selv trenge å fødes igjen.

Betydningsfulle møter

De fire løftene (four great vows)
Sansende vesener er talløse, jeg lover å redde dem alle
Grådighet, hat og innbilning oppstår uopphørlig, jeg lover å gi slipp på alt
Dharmaportene er talløse, jeg lover å gå gjennom alle
Buddhaveien er uovertreffelig, jeg lover å fullføre den

Opprettelsen av MAPLE springer ut fra det å ta løftene på alvor. Tar du på alvor at du skal redde alle sansende vesener - hvilke endringer kan du ta i livet ditt for å begynne å gjøre det i større grad enn i dag? Det øverste målet til MAPLE er å gjøre slutt på menneskelig grådighet og hat. Denne grådigheten og hatet holder på å utrydde livet på jorda. Hvordan vet vi at vi oppnår målet? Gjennom at livet på jorda opprettholdes. Hvordan opprettholder vi livet på jorda?

MAPLE gjør dette gjennom:

1) Å bygge klostre eksponensielt: Det er et mål å opprette nye monastiske treningssentre, som det jeg er på nå. Målet er å doble antallet hvert 5. år. Per i dag er det to sentre: et her i Vermont og et i San Fransisco.

2) Å trene oppvåknede ledere. Disse trenes i oppvåkning og ansvar. Her også å rekruttere oppvåknede ledere, en Forall (tittel for lærer ved MAPLE) som kan drive nye klostre. Treningen får man gjennom de ulike arbeidsoppgavene som behøves gjennomført for å drifte akademiet. Hva består driften i? Å drifte eiendom, rekruttere nye residenter, sikre økonomien og å opprettholde en (streng) monastisk timeplan.

Lederutdanningen består i, abstrakt sett, utvikling av kvalitene kjærlighet, visdom og makt. Ofte er det sånn her i verden at de som har visdom ikke har makt, eller at de som har makt ikke har kjærlighet. Eller at de har kjærlighet og makt ikke har visdom. For å utrette en forskjell i verden og kulturen vi lever i trenger vi ledere som innehar alle tre komponentene.

Da Soryu var ferdig med sin egen monastiske trening, lurte han på hvordan han best kunne oppfylle løftene han hadde inngått. Han så at utfordringene ligger i selve kulturen. En kulturendringen må til. Kulturer og sivilisasjoner oppstår og går til grunne. Det har de alltid gjort. Derimot fins det tusenårige klostre som har overlevd sivilisasjoners fødsel og død og som forsatt eksisterer den dag i dag. De krever lite ressurser per beboer og drives for å utvikle visdom og nestekjærlighet. Selv om klostersystemet ikke er perfekt, syntes det for Forall som det beste alternativet vi har i dag. Resten er historie. Og framtiden vil vise hvordan det går. Det er et heftig kompromisstløst mål og det tok mange måneder for meg selv å forstå det. Men, nå er jeg ganske solgt. Det er veldig inspirerende for meg å selv oppleve hva det vil si å ta et slikt etisk valg for eget liv.

Dette er det ene livet.

Du må sette deg høye mål.

Fridager er å komme tilbake til seg selv

Veien mellom hovedhuset og Soryus hytte

I dag har jeg fri. Vi får to fridager per måned, men jeg har bare tatt én så langt siden jeg kom. I dag er min andre. Selv om vi har fri hver mandag er det noe eget ved å ha fri mens de andre jobber og styrer på. Pliktene ved klosteret er både å meditere og å arbeide, å møte opp ekstakt til måltider og å være oppmerksom på andres behov for å gi eller motta kommentarer og spørsmål. Å ha fri gir meg rom for refleksjon. Jeg ser meg selv som en selvstendig enhet, løsrevet fra maurtuen. En etterlengtet følelse. 

Jeg ble liggende lenge i dag, til klokka ni, selv om jeg våknet opp flere ganger ved lyden av den vandte aktiviteten i bygget - bjellen som ble ringt hver halvtime fra kl fem i morges for å markere begynnelsen på morgenmeditasjonen, mine romkamerater som kom inn for å skifte til treningsklær for treningsøkten klokken halv sju.

Jeg var nede på kjøkkenet klokka halv ti. Tre av lærlingene holdt på å rydde opp etter frokost mens noen av de faste beboerne satt i hovedrommet og hadde et fundraising-møte. I stedet for å spise av restene etter frokost lagde jeg min egen av mat. Selv om klosteret holder en vegansk diett, når man har fri får man spise hva man vil, om man har kjøpt det selv. Jeg lagde meg brød med ost og stekte to egg. Ved siden av - lokalprodusert kimchi og sur grønn chilli som ble gitt oss i gave fra et par som tidligere bodde her.  

 

Lunsjbordet under pådekning

 

Innimellom spiser vi lunsjen på terrassen.

Jeg hadde planlagt to lange telefonsamtaler i dag og sitter nå med min andre kopp kaffe. Jeg drikker vanligvis bare kaffe enkelte mandager. Antakelig er det en kombinasjon av økt følsomhet, sinnslikevekt og en minskning av sanseinntrykk (agitasjoner i form av stimuli gjennom mat, gjennom minskning av stressfaktorer gjennom isolasjon, gjennom minskning av interaksjon med andre gjennom stillearbeid) har gjort meg var på hvor sterk innvirkning ulike substanser har. Jeg har notert meg at kaffe sitter i kroppen min 1,5 - 2 dager etter at jeg har drukket det. Dette registerer jeg gjennom dårligere søvnkvalitet og subtil agitasjon neste dag. Jeg har også registert at kaffe har den effekten på meg at jeg fungerer bedre sosialt, jeg liksom tenker og kan snakke fortere - kommer i en slags flow-tilstand. Te har en lignende effekt, men synes å sitte kortere tid i kroppen og skaper noe mindre frenetisk energi. Jeg drikker også te ganske sjelden. Jeg er nok ganske avhengig av kaffe og te egentlig, men ikke i den forstand at jeg ikke kan la være å innta det. Men på den måten at jeg kan tydelig observere en mye lavere energitilstand og noe dårligere humør når jeg ikke har drukket det på flere dager. Vi er nesten alle avhengige av noe, og de fleste av oss er avhengige av kaffe og/eller te. Jeg lurer på hvordan det hadde vært om vi innså det og prøvde å gjøre noe med det, eller i det minste undersøke hva avhengigheten gjør med oss.

Stoler til sol-vasking for å desinfiseres.

Den ene telefonsamtalen min i dag har vært med en av lærerne ved Zen Mountain Monastery i New York state. Jeg har besluttet å bli den siste halvannen måneden av turistvisumet mitt der, fra og med 3. september. Jeg var imponert over grundigheten av intervjuet. Det er et mye eldre og temmelig etablert zen-kloster med mange lærere, deriblant flere kvinner, samt mange eldre nonner, munker og andre som har tatt løfte om å bli ved klosteret ett, to eller flere år. Når jeg kommer dit starter de akkurat høst-ango. Ango er i den japanske zen-tradisjonen intensive treningsperioder på høsten og våren. Da kommer det til å være mange flere ved klosteret - der det vanligvis bor fast 30-40 personer. Jeg gleder meg. Jeg tenker å dra herfra 30. august til New York, der det forhåpentligvis ikke er for sent til å dra til ambassaden for å forhåndsstemme til kommunevalget hjemme. Jeg ble kjent med flere som bor i New York under den siste retreaten vi hadde her forrige uke, deriblant en som bor i en såkalt "intentional community" som jeg er interessert i å lære mer om.

En av tre solo-hytter som benyttes til gjester, men i stor grad solo-retreater. John fra Irland, som snart skal reise hjem etter et 6-måneders opphold startet én ukes solo-retreat i en av de andre solo-hyttene i går kveld.

Den andre telefonsamtalen i dag var en veiledning med en vei-deler som bor i Kanada. Jeg ble satt i kontakt med han gjennom en kvinnelig lærer som var her for ca en måned siden. Jeg er litt usikker på hvor mye jeg skal dele om den samtalen her nå, men jeg vil nevne at jeg snakket med han for å få veiledning og refleksjon på en del prosesser jeg har gått gjennom og gjennomgår. Det synes viktig å få flere perspektiver på ulike tema og å benytte seg av ulike kilder til dette som presenterer seg. 

Hovedhuset sett fra stien midt mellom solo-hytten i forrige bilde.

Jeg hører lyder igjen nedenunder, klokka er seks, ettermiddagsarbeidsøkta har begynt. Gjennom vinduet på rommet mitt ser jeg Ben kjøre oppover bakken mot skogen bak - han skal rydde den 45-minutter lange skogsstien vår for greiner. Om to uker kommer Soryu tilbake, for en til to uker, hovedsakelig for å møte og ta seg av donorer som forhåpentligvis vil støtte oss med en gave. Klosteret er registrert som en frivillig organisasjon og store deler av driften dekkes av donasjoner. USA har jo i motsetning til Norge en lang tradisjon for at velstående personer finansierer ulike organisasjoner, aktiviteter og så videre. Staten skal helst ikke blande seg for mye. Sånn er det her. Stien må være grei å gå når donerene kommer.  

Komposten er nesten ferdig - et av prosjektene jeg har koordinert

På fridagen min har jeg også gjort noe framgang i to av en liten haug bøker påbegynte bøker: B.R. Ambedkars "Annihilation of Caste" med introduksjon av Arundihati Roy og "Great Doubt" av zen mester Boshan. Sistnevnte kom i posten til meg for et par dager siden, tilsendt fra en venn i Oslo. Beundringsverdige kommentarer ble uttrykt fra mine kollegaer her at jeg har venner som sender meg bøker halvveis rundt jordkloden. Jeg er heldig. Den andre boken har jeg hørt om fra Soryu. Etter at han hadde vært ved Shogen-ji i over et tiår sendte Harada Roshi han til India for å arbeide ved et indisk buddhistkloster. Noe av grunnen til at de ønsket en utlending var at han ville være fullstendig ubesudlet av kaste-tankegang - som jeg har fortsått; til og med munkene i India har problemer med å løsrive seg fra denne ekstremt inngrodde tankegangen. Soryu ble dypt involvert i denne tragedien og jo lengre han var i India jo mindre forstod han og følte seg mer maktesløs. Siden jeg har vært interessert i India i en årrekke vet jeg ganske mye om landet og kastesystemet, men nå er det lenge siden jeg har lest en bok om temaet. Det ryster meg dypt.

Jeg avbrøt skrivningen for å ta en runde og ta noen bilder. Jeg er for tiden stedets fotograf, men også ville jeg ta noen nye bilder for å publisere her. Mens jeg med den ene hånden jaget bort hestefluer fra å bite mitt nå skallede hode, tok jeg bilder med den andre. Tross en innpåsliten og aggresiv kriger kunne jeg ikke la være å stoppe ved en vakker hundekjeksaktig blomst som duftet intenst. Den varme ettermiddagsbrisen svingte blomsten fram og tilbake. Solen varm på huden min. Jeg er vinden som bærer blomstens duft.

Meditasjon #2: Fokus på ro // relax

Den første teknikken jeg fikk veiledning i ved klosteret var fokus på pusten med halslås aktivert. Denne hjalp meg å løse opp i blokkeringer i overkroppen og er en god teknikk når det er vanskelig å holde konsentrasjonen. Dette er en teknikk jeg kommer tilbake til fortsatt de gangene det er spesielt vanskelig å konsentrere meg. Ofte er det nok for meg å gjøre denne teknikken ett minutt før jeg roer tankevirksomheten nok til å kunne gå videre med en annen, mer subtil teknikk, for eksempel denne:

Fokus på ro var min hovedteknikk under 24-timers sittingen mot stasjonering av atomvåpenfly i Vermont. Bildet tatt i den 23. timen. Jeg er bakerst til høyre.

Fokus på ro
Alltid når du starter en meditasjon gi deg selv et øyeblikk til å falle til ro. Kjenn tyngden av kroppen mot det du sitter på og kontakten med bakken. Åpne sansene. Lytt til lydene i rommet. Kjenn etter hvordan kroppen har det. Kjenn etter om det er noen spenninger noe sted. Se om du kan slippe spenningene. Kanskje det er en muskel som er spent. Gå til steder i kroppen hvor du ofte er anstrengt: skuldrene, halsen, kjeven, bak øynene, i pannen, magemusklene, armene. Hvis du kan slappe mer av la her gjør det. Bruk bare et minutt eller så på denne gjenomgangen dersom intensjonen er at hovedmeditasjonen skal være fokus på ro.

Etabler så fokus på pusten. Pusten går av seg selv inn og ut. Kjenn etter hvordan pusten sprer seg i kroppen. Kjenn etter ytterkantene av pusten og roen som pusten etterlater seg, spesielt i utpusten. Uten å kontrollere pusten, kjenn hvordan pusten roer ned kroppen. Kroppen roes ned, sinnet roes ned. Vi er ute etter skjæringspunket mellom pusten og kroppen, en følelse (sensation) av avslapning som er hverken selve pusten eller selve kroppen. Kroppen som gir slipp gjennom kontakt med pusten.

Bruk merkelappen "relax" eller "ro" på denne følelsen. Gjenta merkelappen i en stabil rytme. Bruk av merkelapp hjelper med å holde konsentrasjonen ved fokusobjektet. Gjennom en meditasjonssitting kan konsentrasjonen gå opp og ned. Dersom du faller fra høy konsentrasjon vil forhåpentligvis bruk av merkelapp hindre at du faller helt ned til lav konsentrasjon, og heller gjøre at du lander på middels høy konsentrasjon, og du mister ikke så mye momentum. Når konsentrasjonen blir veldig høy kan det være at merkelappen er i veien, men da kan du droppe den. Bruk den igjen med én gang konsentasjonen begynner å falle.

Om du mister fokus på meditasjonsobjektet bring fokuset tilbake med en gang du oppdager det. Ikke klandre deg selv, feir heller at du oppdaget det og vend fokuset tilbake på en mild  og omtenksom måte.

Denne meditasjonen kan også gjøres med halslåsen aktivert.

Meditasjon over tid
Over tid vil måten du mediterer på endre seg. Den samme teknikken vil gi ulikt utslag og opplevelsene med den vil endre seg, ettersom du endrer deg. Opplever du dermed en behagelig tilstand én gang, ikke forvent at den samme meditasjonen skal gi deg samme tilstand neste gang du bruker den. Det at du ikke kan oppnå samme tilstand av ro neste gang kan faktisk være et tegn på at du har avansert og må forstå meditasjonen på en ny måte enn sist. Vær kreativ!

Når jeg selv startet med denne meditasjonen hadde jeg veldig smalt og skarpt fokus. Dette førte til interessante tilstander av ro, i tillegg til noen spennende visuelle opplevelser. Jeg hadde øynene lukket og fikk opp en sort bakgrunn med fargerike grafiske representasjoner av ulike dyr. Representasjonene liksom brettes seg ut og gikk fra den ene til den andre typen vesen. Når jeg fortalte Soryu om dette under intervju ba han meg ikke å feste meg ved de visuelle inntrykkene. Det kan være fristende, de var vakre og det var interessant å oppleve hvordan de endret seg tilsynelatende uten min innvirkning. Men de er ikke poenget. Poenget er å roe ned kroppen og sinnet og å styrke konsentrasjonen.

Håp

"Let go on the edge of the precipice and accept what comes. Finish dying, then come back to life and you can no longer be deceived". Etter min forrige post "Tvil" fikk jeg dette sitatet fra en sangha-søster i Oslo. Hun hadde akkurat startet å lese boken "Great Doubt" av kinesiske zenmester Boshan ( 1575 – 1630) da hun leste det jeg hadde skrevet. I dag fikk jeg melding om at hun er ferdig med å lese den og sender den til meg. Privat postgang. Det er akkurat den type tid jeg befinner meg i.

Fra en skogstur med et par kollegaer en tid tilbake. Med grunn kalles Vermont "The green mountain state".

Jeg har forsøkt meg på en oversettelse av sistatet: "På kanten av stupet - gi slipp! og ta imot det som kommer. Dø fullstendig, kom tilbake til livet og du kan ikke lenger bli bedratt". Bedraget det vises til i sitatet er bedraget, løgnen, forførelsen, illusjonen, som tilslører klart syn på virkeligheten. Jeg leser en kopi av "The Inexhaustible Lamp" av Torei Enji (ca 1750), student av Hakuin, med kommetarar av Master Daibi. Sistnevnte omtaler anstrengelsene i praksisen som å måtte knuse sine egne bein. Torei skriver i kapitel IV at innsikt i ens egen natur skjer mellom Dyp Tvil og Stort Håp. Master Daibi kommenterer til kapitell IV at Dyp Tvil skjer først etter Stort Håp og at man må mane fram Lidenskapelig Energi for å knuse egne bein for å oppnå resultatet. "Hvis det er tvil, tvil dypt. Tvil kommer og går - bare når Ballen av Dyp Tvil er knust kan Stor Satori og Stort Håp oppstå" (min oversettelse). Satori kan forstås ulikt - Master Dubai skriver her at det er etter at satori er oppnådd at man kan begynne å praktisere riktig. Satori, som et opplyst tilstand, i boken oppstilt ved siden av den vestlige "himmelen", er fortsatt likevel et midlertidig fenomen, ikke selve målet. "Ingenting å juble over" skriver Mester Daibi.

Det fins grunn tvil og dyp tvil. Hvor dyp min tvil har vært og er vet jeg ikke. Men jeg fikk god hjelp og mange gode råd etter den siste posten. Jeg tok blant annet kontakt med flere lærere. Jeg diskuterte med én lærer min egen frustrasjon over å ikke kunne bare ignorere ting jeg er misfornøyd med, bare droppe det. Han sa at det fins en måte å droppe det på og å ikke droppe det på. I buddhismen er det mye fokus på nettopp det å være i en tilstand av ikke-selv og å droppe hva det måtte være. Men det fins gode grunner til å ikke droppe ting, når de ikke fungerer som de skal. Da er det bra å si fra om det. Det er et uttrykk som sier at depresjon er undertrykt sinne.

I zen gjentas igjen og igjen "ordet" som et nødvendig onde. Direkte egen erfaring er essensielt. Derav uttrykket "om du møter Buddha på din vei, ta livet av han!". Derfor beklager alle mine ord. Bah! Jeg håper de er mer såkalt "skillful means" enn at de skaper forvirring. Jeg beveger meg som en pendel mellom motsetningsfulle tilstander. Fred og uro. Tilklyngning og å slippe taket. Hat og kjærlighet. Tilhøringhet og ensomhet. Opplysning og ignorans. Latter og sorg. Frykt og mot. Tvil og håp. Mester Daibi forklarer at de mystiske tilstandene som oppstår er helt normale og må oppfattes som virkeligheten. Det som er viktig er å ikke klynge seg til de positive opplevelsene, men å se på også de som midlertidige. Om du ser på også de som illusjoner, blir de byggestener i praksisen.

Gjennom en bio-emotive prosess rett før helga kom jeg til å huske når jeg begynte å miste troen på Gud. Jeg var nemlig barne-kristen, influert av mine besteforeldre, men vokste opp med foreldre som hadde brutt ut når de selv var studenter. Når pappas søskenbarns kone fikk kreft ble jeg fortalt at jeg skulle be til Gud om at hun skulle bli frisk. Jeg kunne ikke vært mer enn 7-8 år, kanskje yngre. Jeg hadde faktisk en bønnepraksis som liten og ba til Gud om at Grete skulle leve. Hun overlevde ikke. Det var en samling hos de senere, der hun lå i sitt eget hjem og folk kunne komme og ta farvell. Jeg husker at jeg var forvirret over at jeg ikke ble tatt med dit. Som om jeg var for liten til å forstå. Jeg følte meg alene og trist. Det er vanskelig å vite hva et barn føler, men barn har like fulle følelser som voksne og trenger hjelp til å bearbeide de. Gjennom å komme i kontakt med og å bearbeide denne gamle følelsen av å miste håpet kunne jeg forstå meg selv bedre og begynne gi slipp på spenninger og handlingsmønstre tilknyttet denne følelsen. I dagene etter var jeg i en dyp tilstand av ro. Disse prosessene krever mye krefter, derfor er min erfaring at det kommer som en "bakrus" av å behandle følelsene. Eller det er fortsatt en frykt for å gi helt slipp. Noe igjen som fortsatt må bearbeides. Ihvertfall i dag tok jeg meg en fridag (jeg får to per måned) og sov kanskje så mye som 12 timer.

For å oppdatere dere på det praktiske - jeg er i kontakt med et par andre klostre nå og virderer å overføre dit i løpet av august. Selv om jeg ser at jeg lærer mye ved å være her jeg er, føles det riktig å erfare mer etablerte kontemplative samfunn. Dette vil være viktig for meg ikke bare for praksisen min i dag, men for hva jeg skal gjøre senere i livet. Jeg spør meg selv selvsagt om det er en flukt. Jeg har flyttet så mange ganger i mitt liv. Flyttet, byttet jobb, byttet forhold. Kan jeg ikke velge? Jeg ønsker meg fast grunn under føttene. Eller å transcendere det for å kunne leve i ikke-viten. Pendelen slår mellom tvil og håp. Viten og ikke-viten.

Tvil

Tvil. 

Tvil.

I dag har jeg tatt ut min første fridag utenom normal timeplan. Jeg var utslitt. En kombinasjon av en heftig retreat forrige uke, en personkonflikt jeg taklet dårlig, hardt fysisk arbeid og lite søvn fikk endelig uttelling. Jeg har samlet opp seks fridager, så det var på tide å ta én. Jeg sov til langt ut på morgenkvisten, den var vel ni da jeg stod opp, i sterk kontrast til normale halv fem. Syvsover får sin opprinnelige betydning her. Jeg har holdt meg for meg selv i dag, og jeg har kjent meg som meg selv. Jeg har nok ikke alltid kjent meg som meg selv siden jeg kom hit. Jeg har noen viktige ting å tenke over.  

På firekvinnsrommet har jeg senga ved vinduet. Har lånt min sidekamerats laptopstativ og sitter og skriver brev og bloginnlegg.

Hvordan se forskjellen på sunne valg og det å rømme fra lærdommen man desperat faktisk søker etter?

Jeg er nå ved å komplettere mine tre måneder som praktikant ved Monastic Academy. Som utlending kan jeg på grunn av begrensninger med visumet ikke bli for evig, men jeg har blitt tilbudt å bli lengre som praktikant eller å bli fast beboer, med mulighet til å dele beboerskapet opp i flere tidsrom (over år). For tiden er jeg her på et seks måneders turistvisum, som i teorien kan utvides med ytterligere seks måneder, men dette er en mulighet jeg ikke er sikker på hvor mye jeg kan stole på å få innvilget. Mens jeg reflekterer over mine muligheter føler jeg inn i tvilen. Denne teksten spinner videre på en e-post jeg har sendt i dag til et par lærere for råd.

Tvil.

Selv om treningen her er god er det flere grunner til at jeg nå tenker alvorlig over om jeg burde bytte til et annet sted. Hovedgrunnen er et ønske om å oppleve et mer etablert kontemplativt fellesskap. En venn beskrev så godt Rinzai zen-senter i Oslo som å ha en form som man kan lene seg inn i, der man ikke trenger å tenke eller planlegge sin neste handling. Her er strukturen mer eksperimentell, av flere grunner. Det har opplagt gode og dårlige sider ved seg. Siden hovedlæreren reiste til det nye senteret i California for en måned siden, hvor han skal være til november, har formen blitt mer løs. Jeg har ikke bare negativt å si om oppmykningen av formen, den har også vært svalende, men mest av alt kunne jeg ønske meg en form som var fast med myke kanter. Eksperimenteringen med formen her gjør at den noen ganger blir usammenhengende ved at noen ting som burde være fast er løst, mens noe som burde være løsere er veldig rigid. Jeg tror dette henger sammen med at organisasjonen er ung og at det er mange unge folk her som er relativt uerfarne. 

Tvil.

Jeg ønsker å rense min egen intensjon og ser etter eksempler rundt meg. Jeg savner flere folk på min alder, som 36-åring er jeg akkurat nå den nest eldste her. Jeg kjenner på ensomheten i det å være eldst, både i forstand av modenhet og livserfaring så vel som generell arbeidserfaring - som spesialist (arkitekt i mitt tilfelle), men også generalist, som kommer av bare det å ha trådd på denne jorda lenger. Den delen av meg lengter både etter flere likealdrende og også eldre, å lære fra. I stedet finner jeg meg selv i posisjoner der jeg skal lære bort. Klart en god egenskap å tilegne seg, og det er en riktig utfordring, blant yngre mennesker med sterke meninger (ja, jeg har dem jo selv). Jeg savner derimot eldre å se opp til for hvordan å gjøre nettopp dette. Det er klart jeg ser egenskaper i de yngre jeg kan lære fra, men jeg kan ikke speile meg helt i ungskapen og lekenheten med formen. Mine egne forsøk på å lede synes ikke ofte nok å nå fram. Jeg må være åpen på at det kan være at de når fram, bare i mindre grad enn hva som er tilfredstillende synlig for meg, eller at de bare ikke er erkjent tydelig for meg. Kan være at forsøkene blir sett som kulturelle forskjeller eller ting som har med personlighet å gjøre, når det faktisk handler om praksis. Jeg burde kanskje ta utfordringen på strak arm, som jeg samtidig gjør, men jeg blir også delvis resignert og føler meg hjelpesløs. Når jeg reflekterer på denne måten føler jeg meg trist og ensom, men det føles sant og virkelig. På den måten godt, det er en form for erkjennelse som får meg å akseptere ensomheten.

Så var det dette med frihet fra behov.

Vi bedriver en konstant meditasjonspraksis, også mens vi gjør arbeidsoppgaver, folk synes å gå inn i kalde distanserte tilstander. Jeg opplever det selv. Vi går opp og ned korridorene med uttrykksløse ansikter, i tilstander som umuliggjør genuine smil. Selvet er så langt borte. Jeg opplever det selv og når i den tilstanden føler jeg fred, men ikke lykke. Noen praktiserer selvsagt ikke (den løse formen igjen), og deres skråling blir en sterk kontrast til den som gjør det. Vi synes ikke å kultivere fellesskapslykke - er dette er lykkelig fellesskap? I praksisen søker vi lykke bortenfor betingelser, men betyr det å ikke også kultivere betinget lykke? Å rense den betingede lykke til den grad at vi transcenderer og oppnår faktisk lykke uten betingelser?

En annen ting jeg har tenkt på i det siste er at jeg nå virkelig føler viktigheten av å finne meg en kvinnelig lærer og det å ha eldre kvinnelige prakiserende rundt meg på dette stadiet av livet mitt og praksisen min. Jeg stiller naturligvis spørsmål til tvilen min, kanskje det i seg selv er en rømningsplan. Kanskje vi aldri kan bli forstått på de måtene vi ønsker. Likevel, en eldre kvinnelig lærer var innom her ikke lenge siden og det var som å ha kommet fram til en oase. Jeg drakk.

Jeg vet jo ikke om det er annerledes andre steder.

Av alle ting er vel tvil en ting som hører hjemme her.

Hva skjer i et kloster utenom meditasjon?

Hver måned er delt inn i tre ansvarsuker og én oppvåkningsuke. Oppvåkningsukene er intensive praksisperioder, enten stilleretreater som ligner på sesshin i rinzai zen-tradisjonen eller annen form for praksisprogram med gjestelærere. Lørdag som var avrundet vi denne månedens oppvåkningsuke. Denne gangen gjestet av Dough Tataryn, hans nydelige kone Darleeen og datter Ali med Bioemotive Framework, som går ut på hvordan forholde seg til og å arbeide med vanskelige følelser under meditasjon - transcendere eller gå dypere inn i for å hele. I tillegg til oss som bor her var det 10 gjester utenfra. Det får bli en egen post om dette.

Meditasjonssalen klar for registrering av gjester til retreat.

Under ansvarsukene er det mindre avsatt tid til formell praksis i form av sittende meditasjon. Målet er likevel å holde praksisen gjennom arbeidsøktene, og snakking skal i størst mulig grad være hva kalles "praktisk snakk", altså relatert til arbeidsoppgaven. Dette betyr for eksempel å holde fokus på pusten gjennom arbeidsoppgavene. Det kan også bety å beholde sinnslikevekt i de ulike situasjonene som kan oppstå gjennom arbeidsoppgavene, fra kjedsomhet til gnissninger i relasjon til andre.

Timeplanen er som følger i en arbeidsuke:

04:40 - Chanting.
05:30 - Meditasjonsøkter 2x26 min (med 4 minutters mellomrom). Intervjuer med læreren.
06:30 - Individuell treningsøkt i den form man ønsker. Kardio-øvelser er oppfordres.
07:35 - Frokost
08:10 - Opprydning etter frokost
08:45 - Arbeidsøkt
13:05 - Lunsj/middag
13:40 - Opprydning etter lunsj
14:00 - Arbeidsøkt
15:00 - Fri
17:30 - Arbeidsøkt eller oppvåkningsøkt (rotasjon)
19:00 - Meditasjonsøkter 3x26 min. Intervjuer med læreren.
20:30 - Chanting.
21:00 - Lysene av. Stilleperiode til etter frokost. Frivillig yaza (nattsitting).

Typiske arbeidsoppgaver kan være å vaske gulv, forberede måltider, klippe plen, all slags reparasjonsarbeid, utvikling av eiendommen osv. De som har vært her lengst har ansvar for administrativ drift, økonomi og fundraising.

Jeg har etterhvert fått oppgaver som er mer relevante for meg. Det skal bygges en zendo, altså meditasjonshall, i form av en prefabrikert yurt i tre. Jeg har tegnet to påbygg for zendoen som skal fungere som vindfang og oppbevaring av ekstra puter og annet meditasjonsutstyr.

Skisser til den nye zendoen. Tilbyggene mitt bidrag.

Jeg gjør også en del snekkerarbeid, for eksempel en åpen vindusåpning mellom spiskammers og kjøkken som jeg har åpnet hele veien ned for å lage en åpen døråpning. Bredde er ca 1,8 m, og vi har begrenset med verktøy, så jeg dro til et lokalt sagverk for å få skåret til de nye emnene, som på bildet er det treet som er lyst. Til sokkel brukte jeg massiv rød eik, som er gulvoverflaten i spiskammerset. På sagverket skar de ut en leppe på elementet for meg slik at det overlapper tregulvet. Jeg skal starte med behandlingen av treverket i ettermiddag. Fant en lokalprodusert tungolje med bivoks som blir spennende å prøve ut.

Den nye døråpningen mellom spiskammer og kjøkken.

Kjøkkenet

Spiskammer

Det andre prosjektet jeg har gående er nye hyller for glassboller og krydder i kjøkkenet. Akkurat nå holder jeg på å ferdigstille hylleknektene som jeg har tegnet. De tre delene er skåret ut for å passe i hverandre. Det er veldig gøy å bruke tid på et slikt prosjekt. De to nederste hyllene er mindre dyp så det ble to versjoner av knektene. Jeg bruker gran og antakelig skal knektene beises, det har ihvertfall vært et uttalt ønske fra kjøkkenrenovasjonslederen. Litt usikker, men emnene synes mykere enn det jeg er vandt til fra gran i Norge. Jeg startet med prosjektet alene, men har nå også fått en person til å hjelpe meg siden det er ganske mange knekter å produsere.

Hjelperen er en nyankommet finsk jente som studerer ved Princeton. Hun skal være her som praktikant i 2-3 månder mens hun har sommerferie. Jeg blir oppmerksom på at jeg ikke er vandt til å lede. I arbeidslivet har jeg mest erfaring med å enten å bli ledet eller å lede sammen med kollegaer, liksom norsk så kalt flat struktur (som ofte ikke egentlig er flat, men det er en annen og mye lengre historie). De jeg har erfaring av å jobbe under studietiden og i arbeidslivet de siste 13 årene har dessuten vært innenfor mitt eget fagfelt. Nå skal jeg lede mennesker som ikke deler min fagbakgrunn inn i mitt felt og i andre arbeidsoppgaver. Det er bra trening, håper jeg får det til på en god og integrerende måte.

Meditasjon #1: Fokus på pusten med halslås aktivert

Tradisjonell zen-meditasjon, zazen, kalles gjerne "bare sitting" (just sitting). Zazen går ut på å tillate tanker; dømmende eller drømmende, ideer, bilder og alle andre sanseinntrykk, strømme i bevisstheten uten å engasjere seg i denne aktiviteten. Uten å gjøre aktiviteten, oppstår den likevel. Hvor kommer den fra? Dette kan være et interessant spørsmål å stille seg selv. På samme måte som jeg kan si at et ekko ikke har substans eller et selv, kan jeg observere at tanker og andre sinnsinntrykk oppstår og opphører uten at "jeg" tilsynelatende har noe med det å gjøre. I det daglige identifiserer vi mennesker oss derimot gjerne med sinnsinntrykkene - vi tror at vi er våre sinnsinntrykk. I buddhistisk filosofi er sinnet eller tankevirket faktisk definert som en sjette sans. Altså du har øre, nese, tunge, øye, hånd og sinn. Jeg syns det er interessant å tenke på at manglende forståelse av sinnet som et sanselig organ kan være grunnen til mange problemer som skapes i vestlige samfunn. Vi bruker språket for å forstå virkeligheten, men vi glemmer at det er vi som har skapt språket og at det ikke nødvendigvis gir et korrekt bilde av virkeligheten.

"Bare sitting" kan være utfordrende når vi har lav konsentrasjon. Det er så lett å bli opphengt i tanker og andre sinnsinntrykk. Det fins heldigvis hundretusener av ulike meditasjonmetoder. På motsatt side av skalaen i forhold til zazen finner du ulike visualiseringsmeditasjoner og teknikker der man bruker viljen mer aktivt til å fokusere på bestemte sinnsinntrykk for å oppnå konsentrasjon. Den første teknikken jeg begynte med ved klosteret beskriver jeg her. Jeg startet med den selv som en reaksjon på blokkeringer i overkroppen. Læreren oppfordret meg til å vedvare ved den og ga meg en instruks som vi finjusterte på under hvert intervju. Jeg hadde den som hovedteknikk i to til tre uker.


Fokus på pusten med halslås aktivert
Denne teknikken er veldig bra for å trene konsentrasjon selv når du er veldig distrahert. I tillegg er det en god teknikk for å løse opp spenninger i pusten og overkroppen. Dette er alle gode ting for å senere fordype seg i mer subtile teknikker. Jeg har blitt fortalt at zen har plukket opp halslåsen fra hatha-yoga. Jeg lærte den selv utenom zen mens jeg bodde i Brasil i 2009, da den oppstod spontant under en meditasjon.

Sittestilling
Sett deg med rett rygg enten på en stol eller på en pute på gulvet. Hendene kan hvile i fanget i hverandre i såkalt universalmudra eller på lårene. Gjør nakken lang. Haken skal være hverken være strukket ut eller trykt for langt inn eller ut. Ikke bare vil dette forhindre oppbygning av spenninger i nakke og hals, det tillater også energien i kroppen å flyte mer hensiktsmessig. Øynene kan være nedslått eller lukket. Førstnevnte fremmer mer våkenhet, sistnevnte kan derimot være en grei måte å starte, siden blikket innovervendt kan gi bedre kontakt med kroppen. Eksperimenter med disse to posisjonene. Føler du en forskjell? Forsøk å sitte så stille som mulig under meditasjonen. Typisk vil du oppdage at det klør på kinnet, at du føler en ekstrem trang til å endre på fotstillingen eller at genseren sitter litt skjevt på skulderen på en måte som gjør at du ønsker å rette på den umiddelbart. Forsøk å ikke la deg villede av denne typen grov distraksjon de minuttene du har bestemt deg for å meditere.

Halslås
Prøv å puste ut gjennom nesen og å lage en rund vindaktig suselyd med utpusten. Istedet for at lyden oppstår ved neseborene oppstår den et sted mellom bakerst i svelget og øverst i halsen. Det fins en muskel her som kan trekkes sammen. I begynnelsen vil lyden gjerne bli ganske høy og pusten føles veldig kraftig og kanskje til og med anstrengt ut, men med øvelse kan den utføres stillere og stillere, og mer og mer subtil, myk, flytende og øm.

Utpust
Utpusten skal ha aktivert halslås og være så lang som mulig. Dette betyr at buken gjerne må presses innover og noe opp mot diafragma i begynnelsen. Dersom dette føles anstrengende ut skyldes det gjerne at du har støtt på blokkeringer og spenninger. Du er på rett vei. Dersom noe kjennes potensielt skadelig ut kan det hende at du bruker for mye kraft. Ta det mer med ro. Et mål er å roe ned pusten, kroppen og spenningene. Søk å puste ut så jevnt som mulig. Dersom du mediterer med andre vær oppmerksom på lyden du lager og forsøk å holde den så lav at bare du kan høre den.

Innpust
Ved innpust slipper du halslåsen og simpelten tillater at innpusten kommer inn av seg selv og fyller buken. Innpusten skal ikke være komplett på den måten at den fyller buk og lunger helt opp til halvgropen, selv om dette kan være fristende i begynnelsen på grunn av opplevelsen av å mangle oksygen etter den lange utpusten. Du kan se for deg at innpusten er som følelsen av en lilje som mykt åpner seg fra buken omtrent til diafragma. Det er naturlig at det oppstår gisping etter luft i begynnelsen. Det kan bunne i redsel for å slippe opp for luft og redsel for å svime av. Det er usannsynlig at dette skjer. Det er naturlig at du må bruke magemusklene for å redusere gispingen i begynnelsen og dermed skape en mykere innpust. En av de mest kjente forståelsene i buddhistisk filosofi er at menneskene lider fordi vi desperat kaster oss etter og griper etter sanselig tilfredstillelse. Vi finner denne eksistensielle trangen i gispingen etter luft.

Fokus
Hold konsentrasjonen på pusten.

Meditasjonsbenken nevnt i en tidligere post. Takk for forespørsel om å legge ut bilder av den. Den består av en kryssfinerplate som er er bygget opp av tre 2x4" klosser. Den bruker minimalt med materiale for å kunne flyttes enkelt rundt. Dette er nødvendig siden vi ofte mediterer i ulike rom iløpet av dagen. En zabutan-pute ligger oppå.  

Dette er sittearrangementet mitt fra i dag av.

Intervjuet: Individuell veiledning med læreren

Under meditasjonsøktene på morgenen og kvelden gir læreren såkalte "intervjuer" til elevene. I zen-tradisjonen kalles disse sanzen eller dokusan (fra japansk). Intervjurommet er gjerne lite og sparsomt møblert. Under intervjuene har eleven mulighet til å få veiledning med meditasjonen. I zen-tradisjonen er det under intervjuene at de famøst kryptiske koanene blir overlevert og skal besvares, i de skolene som arbeider med koans.

Ved MAPLE (Monastic Academy for the Preservation of life on Earth) blir vi kalt inn til læreren etter ansenietet. I motsetning til ved Rinzai zen-senter i Oslo, der du tegner deg på en liste ved eget ønske, blir alle kalt inn her. De med lengst ansenietet (eller som tilhører "drage-programmet", som jeg har fått plass i. Mer om dette i en senere post)  blir dermed ofte kalt inn til intervjuer både morgen og kveld, mens de som er nye ved senteret kun blir kalt inn én gang per dag. Intervjuene til de nye har derimot en litt annen karakter og tar ofte lengre tid. 

Når jeg kommer inn sitter Forall, læreren, på gulvet på en skrå platform i tre som er polstret med et lysebrunt stoff. Dette er en innretning jeg forøvrig ikke hadde sett før. Forall har selv oppfunnet den for å oppnå optimal sittestilling. Flere her bruker en slik. Selv sitter jeg direkte på en ordinær zabuton, en japansk, firkantet futon. Oppå den har jeg diverse puter, zafus, for å få riktig høyde og vinkel. Når jeg sitter, altså mediterer, såpass mange timer dag etter dag ser jeg behov for å endre på oppbygningen og høyden på putene innimellom. Tillatt meg å digredere: Dersom du har meditert mindre enn et par år anbefales det å eksperimentere med oppbygning av puter mellom hver sitt. Til og med folk som har lang praksis burde gjøre dette dersom de intensiverer praksisen. Det er ingen å imponere med at du bruker et minimum av puter dersom dette ikke gagner praksisen din. Poenget er å ta vare på kroppen og å finne en stilling som gjør at du kan sitte behagelig med rak rygg så lenge sitten er planlagt å vare. Her er det 26 minutter.

Jeg kommer altså inn for intervju. Læreren sitter på plattformen på gulvet. Jeg setter meg ned på zabutanen overfor hen. Det er et vindu i rommet som slipper inn lys fra venstre. Vinduet er nordvestvendt, slik at kveldssolen kommer inn og kaster inn gyldent lys de dagene det er klart. Lyden av froskenes kvekking, fuglenes kveldssang og sikadenes gnissing flommer inn.

Læreren sitter i det ene hjørnet av det firkantede rommet - skråstilt, nok ikke fordi det har noe med ortodokse ikoner å gjøre, men fordi han da sitter rett overfor døren når jeg trer inn i rommet. Jeg bukker med hendene i gasho (håndflatene i hverandre foran hjertesenteret). Læreren bukker. Ved siden av hen en røkelsesholder som brenner røkelse, et tent lys og en vase med friske blomster eller greiner hentet fra skogen rundt klosteret. Det er noen andre ting i rommet; en krakk i tre i hjørnet til høyre og en forblending i lyst tre og rispapir til venstre etter vinduet. En messingbjelle for å ringe neste person inn når mitt intervju er over.

Skisse av intervjurommet

Læreren gir oss oppgaver, assignments, og meditasjonsteknikker. Jeg har den siste tiden tatt opp intervjuene mine for å kunne lytte til de igjen i fritiden. Ofte er det nyanser jeg ikke plukket opp der og da, eller at jeg har glemt viktige elementer. Når jeg kommer inn spør han hva oppgaven min er og hvilken teknikk jeg bruker. Du bør holde meditasjonen mens du reiser deg fra puten i meditasjonshallen, mens du går nedover korridoren, inn i rommet, bukker, og setter deg ned på puten foran hen. Slik observerer læreren hvordan meditasjonen din er og kan veilede deg fra inne i den. 

Min hovedteknikk akkurat nå er oppmerksomhet på følelser i kroppen, både emosjoner og det som på engelsk kalles "sensations". På norsk har vi bare det ene ordet følelser for både emosjonelle følelser og hva vi kan kalle fysiske følelser. Sistnevnte kan være en smerte et sted i kroppen, den taktile følelsen av hendene som hviler i hverandre eller følelse av energi, durende, prikkende, osv inne i kroppen. Oppgaven jeg har fått er å være fullstendig i følelsene i kroppen, uten at et selv er der, uten å tenke. Når jeg kommer til intervju får jeg veiledning dersom jeg har konkrete utfordringer. Andre ganger sier jeg ingenting, demonsterer bare praksisen min og får en kort, men svært intens motivasjonspåkallelse. Det er litt som å bli truet til å praktisere mer oppriktig og fullstendig. Faktisk veldig motiverende og effektivt. 

Intervjuene er absolutt en måte å holde seg motivert og på tå hev - det er noen andre enn meg selv som følger praksisen min og som stiller forventninger til den. Det er veldig hjelpsomt. Noe som har blitt veldig klart for meg her er nødvendigheten av å ha en lærer. 

Monastisk akademi for bevaringen av livet på jorda

Monastic Academy for the Preservation of Life on Earth må kunne beskrives som et eksperimentelt kloster. Det er et kloster, men ikke i ordets tradisjonelle forstand. Det skaper en stedsegen tradisjon, påvirket av ulike spirituelle tradisjoner og integrert i sin kulturelle kontekst. Det er dermed et forskningssenter for å utvikle en ny kontemplativ kultur som strekker seg forbi tomtegrensene, og et treningssted for å utvikle ledere med integritet. "Oppvåkning" og "ansvar" er to hovedpæler i treningen.

Klosteret ligger nord i Vermont, ikke langt fra grensa til Canada og litt opp i skogkledde fjell, og har dermed en forsinket sommer sammenlignet med delstatshovedstaden Burlington, som ligger ca 1,5  times kjøretur lengre sør. Trærne ble plutselig grønne forrige uke og forandrer landskapet hver dag. Pusten fra trærne fyller lufta med liv og duft. Det regner mye her og det er veldig vanlig å danne små tjern ved husene, som det også er på vår eiendom. Det er nå fult av rompetroll.

Landskapet har lange myke drag og det er en følelse av et landskap som fortsetter uendelig. Vermont er fint på den måten. Langstragt land, hauger, elver og daler. Små landsbyer med fargerike trehus og økologisk landbruk. Fra avstand ligner skogene de norske, mange trær er velkjente - bjørk og gran - men på nærmere hold er det mange trær som er ikke er kjent hjemme, som cypress og mange ulike typer lønn.

Rett før jeg reiste fra Oslo snakket jeg med Shingen, tidligere munk ved Mt. Boldy Zen Center, som nå bor i Berlin og underviser ved retreater ved Rinzai zen-senter i Oslo. Han sa til meg at han trodde noe av grunnen til at amerikanere ikke er mer opptatt av naturvern er at de ikke kan tro at jorda er i krise når det de ser er mil eller mil med tilsynelatende robust natur. Det var en ny måte å se det på for meg. I Europa temmet vi og flathogget absolutt hele kontinentet for mange mange hundre år siden og har bare lommer av vill natur. Størrelsen i seg selv gjør at begrepet "vill" har en faktisk annen betydning enn når amerikanerne snakker om "wild nature". Kanskje russerne kan relatere, med sin tundra.

Klosterets største påvirkning er zen buddhisme siden hovedlærer Soryu Forall var munk ved Shogenji rinzai zen kloster i Japan i mange år. Dette er Harada Roshi sitt kloster. Mens jeg snakker om han kan jeg nevne at Harada Roshi også har avlegger-treningssentre i Washington i USA og Hamburg og Neubrandenburg i Tyskland. Før Forall kom tilbake til USA hadde han vært innom klostre i India, hvor han ble sendt av Harada Roshi, og andre steder i Asia på ulike oppdrag som munk og mottat trening fra ulike tradisjoner. Kan nevnes at han har gjort månedslange solo-retreater oppe i Himalaya i en bitteliten steinhytte midt på vinteren. Han fortsetter forresten den dag i dag med tremåneders lange solo-retreater hvor han forlater klosteret for å fordype seg i egen praksis.

Vel tilbake i USA studerte han under Shinzen Young, som selv var Shingon munk i Japan på 1970-tallet. Shinzen har siden utviklet United Mindfulness - et omtrent komplett sett med meditasjonsteknikker som er tilpasset et moderne vestlig språk og er temmelig sekulært. Shinzen har nå sin egen lineage. Vi har flere ved klosteret som er ordinert som lekmunker innen denne tradisjonen. Forall har også trent under Lakota-folket og andre urfolk i USA. Forall underviser både United Mindfullness og zazen (zen meditasjon). Siden jeg har trent de siste par årene ved Rinzai zen senter i Oslo har han tilbudt meg å undervise meg ren zen om jeg ønsker. Jeg ser imidlertid verdi i å lære de andre teknikkene, som jeg skal skrive mer om.

Alle disse retningene farger tregningen ved klosteret, og det er stadige endringer for å finne formen. For meg er dette både spennende å være en del av, og både utfordrende og inspirerende for meditasjonspraksisen.

Jeg tok bildene mandag morgen ca kl fem. Mandager er den ene dagen i uka vi har fri, men siden vi ellers står opp og skal sitte klar i meditasjonshallen kl 04:40 og jeg kom rett ut fra retreat forrige uke, stod jeg likevel opp tidlig denne mandagen og deltok på meditasjonen som ble holdt av den ene personen som likevel må være på vakt mandager.

24 timers uavbrutt meditasjon for fred - mot atomvåpen

Onsdag 8. mai kl 15:00 var vi en liten gruppe, hovedsakelig fra klosteret, som satt oss ned på plenen utenfor Vermonts delstatsparlament (State House) i Montpelier. Vi skulle sitte der i protest i 24 timer i strekk til torsdag 9. mai kl 15:00. Vi hadde ikke spist siden senest lunsj dagen før og ikke drukket siden morgenen samme dag. Vi skulle ikke bevege oss fra plassen vår hverken for drikke, mat, å sove eller å gå på toalettet før de 24 timene var omme. Alvoret slo inn allerede i de første sekundene.

Konteksten for protesten var at luftforsvaret i USA hadde annonsert en plan om å stasjonere de nye F-35-bombeflyene i Vermont. Flyene er utformet for å kunne bære B61-12 - en guidet atombombe spesielt laget for disse flyene. Citizens against Nuclear Bombers in Vermont stod bak intititivet som vi er blitt en del av. Initiativet ønsker ikke atomvåpen på delstatens jord. Det vil være farlig for de som bor i delstaten, både på grunn av uhell som kan skje rundt oppbevaring og frakt av atomvåpen, og naturligvis også i tilfelle krig. Initiativet er imot atomvåpen av alle slag, på grunn av at dette er våpen som er laget for å ta livet av uskyldige mennesker.

Da jeg først hørte om demonstrasjonen for et par uker siden følte jeg meg allerede kalt til å delta, men lot det modne i meg over tid og meldte meg endelig på først dagen i forveien. Det ville bli en skikkelig utfordring - det lengste jeg hadde sittet tidligere var ca 2,5t i strekk (å "sitte" vil si å meditere). De gangene hadde det begynt å gjøre ganske vondt i sitteknutene mot slutten. Nå skulle vi sitte omtrent 10 ganger lenger i en og samme økt. For 24-timers sitten var det "lov" å raskt skifte stilling og å reise oss opp til stående meditasjon. Bevegelser skulle likevel være helt minimale. Ingen gående meditasjon, for de som kjenner til denne praksisen. Planen min var å skifte mellom halvlotus (beina i kors med det ene fotbladet over låret på motsatt side), seiza (å sitte på knærne) og å stå. Jeg hadde satt meg mål å bli så lenge som mulig i hver stilling før jeg skiftet. Antakelig skiftet jeg stilling ca hvert 45 minutt i begynnelsen, mens det er mulig at jeg var nede i så lite som 20 minutter mot slutten.

Jeg prøvde å forberede meg, men sinnet mitt var uten noen lignende erfaring å sammenligne med. Det i seg selv var interessant å observere - sinnets oppgave er å løse problemer for "oss". Det bruker tidligere erfaringer for å komme med løsninger på dilemmaer vi står overfor. Når man, som meg, har vært ei stund på denne planeten kommer sinnet raskt med "gode løsninger" på de fleste utfordringer. Det var sånn sett en såkalt "beginners mind" opplevelse. Jeg støk akkurat "herlig" foran "beginners mind". Herlig kan attribueres til følelsen av å ha øvelsen overstått, men beskrev på ingen måte selve øvelsen mens den pågikk. En digresjon, men altså "beginners mind" kan forøvrig oversettes som en nybegynners åpne og nysgjerrige holdning, faktisk et sinnelag som etter buddhismen skal etterstrebes. Sånn ser barn verden - med åpent sinn.

Vi satt og stod på stedet hvil i 24 timer. Likevel er det vanskelig å sile ut hva jeg skal ta med og hva jeg skal eksludere i beskrivelsen av det som var en ekstremt intens opplevelse. Etter at sola gikk ned rundt sju-åtte ble det raskt kaldt. Temperaturen falt ned til 0 grader og selv med fem-seks lag på overkroppen inkludert to pledd ble det kaldt på grunn av stillesittingen. Fordelen var at det holdt en våken. Midt på natten merket jeg at frostrøyken stod ut av munnen på oss. Oppmerksomheten tilbake til meditasjonen. Jeg benyttet på det tidspunktet en meditasjonsteknikk som gikk ut på å forlenge inn- og utpusten med halslåsen aktivert slik at det kommer en svak dur og vibrasjon øverst i halsen eller bakerst i munnhulen. Poenget er å bistå oppmerksomheten å bli ved pusten. Teknikken bygger konsentrasjon. En annen fordel denne gangen var at det hjalp til med å generere en viss varme i kroppen.

Takknemligheten over at frivillige kom og la et ekstra pledd over skuldrene til mine medsittere og meg selv. Følelsen av å vente, vente, vente. Oppmerksomheten tilbake til meditasjonen. Droppe dvelingen ved følelsen av å vente. Vi chanted "Gate gate paragate, parasamgate boddhi svaha" ved to til tre anledninger for å bygge opp energi og motivasjon. Vi hadde på forhånd avtalt at hvem som helst av oss kunne starte denne chanten dersom vi skulle trenge dette. De andre skulle stemme i. Dersom vi trengte omsorg kunne vi derimot synge "Om mani padme hum". Vi chanted denne en eller to ganger.

Kirkeklokkene markerte timene som gikk. Lettelsen over å høre klokka slå tre på natta. Halvveis. Bare 12 timer igjen. Nå kunne jeg telle nedover heller enn oppover. Timen mellom fem og seks på morgenen gikk overraskende raskt over. Hadde jeg sovnet? Nei. Sinnet mediterte fortsatt. Jeg satt fortsatt oppreist og hadde ikke duppet framover, til siden eller bakover. Men kroppen hadde hvilt og sinnet koblet ut. Jeg husket hva læreren hadde oppfordret meg til under sist retreat - "ikke slutt med meditasjonen på noe som helst tidspunkt: Når du går - mediter, når du gjør oppvasken - mediter, når du legger deg for å sove - mediter, mediter mens kroppen sover hele natten igjennom. Dersom du slutter å meditere må du begynne fra begynnelsen igjen, du mister momentum." Jeg skjønte at dette hadde skjedd spontant i løpet av natten.

Gleden når sola begynte å stige. Fulgte skyggen som krøp lavere og lavere på kontorbygget på andre siden av gaten. Byen våknet. Fulgte pusten. Jeg hadde skiftet meditasjonsteknikk til å være oppmerksom på roen, avslapningen i pusten. Det var mer avslappning i utpusten, men også i innpusten. Pusten var rolig og rytmisk. Føltes som en avkjølt, men energetisk elv, gjennom svelget og pulserende utover i kroppen, ut fra kjernen. Pustet ut fra hele ansiktet. Musklene som måtte slippe taket. I munnen, kjeven, øynene. Ro. Jeg var ikke lenger i stand til å holde hendene hevet over fanget. Nå hvilte de i hverandre. Skuldrene hang avslappet ned, nakken hvilte, ryggen fortsatt rett. Knærne hadde begynt å verke. Nærværet og styrken av å sitte sammen med de andre ga intens ro.

Sola stod midt på himmelen. Bare tre timer igjen, men siden morgenen kom hadde tida begynt å gå saktere og saktere. Det var varmt. Veldig varmt. Kunne jeg holde ut uten drikke fram til klokken tre? Jeg reiste meg til stående meditasjon. Oppriktig måtte jeg vurdere muligheten for å få solstikk. Følelsen av å vise omsorg for kroppen. Aktivt vurdere hvor er grensen der en svimer av. Jeg klarte å kjøle meg ned på det varmeste ved å ha et sjal over hodet og foran ansiktet en stund. Igjen og igjen oppmerksomheten tilbake til hjertesenteret. Koble meg til grunnen til at vi sitter der. Kjærligheten til jorda og menneskene. De siste seks til sju timene raste hjertetslagene som hos en annen maratonløper. Bruke pusten til å roe ned hjertet. Puste.

Vi var fem personer fra klosteret og én afiliert som satt de fulle 24 timene, inkludert læreren vår Soryu Forall, mens flere kom og satt opptil 12 timer sammen med oss midt på natten. Den siste timen var det 40 til 50 personer som kom og satt sammen med oss. Hele tiden hersket det en dørgende stillhet og fred. Det var uvirkelig når kirkeklokkene endelig slo tre slag. På det tidspunktet talte jeg hjerteslag for å holde konsentrasjonen. Etter avsluttende apeller kom et forslag om å kaste ut et ord "popcorn style" for hva man følte. Jeg satt og hørte på regnet av ord fra de andre i den store sirkelen. Uten stemme til å ytre sa jeg inni meg "ydmykhet".

Alle bilder fra initiativet eller avisoppslag av protesten.

Videosammendrag her.