En liste over zenklostre i USA

Jeg var i 20-årene når jeg først fikk tanker om å reise til et buddhistisk kloster. Den gangen var det ideen om full pakke, leve livet som munk, en drøm. Jeg visste ikke at det var mulig å bare bo og trene ved et kloster for kortere perioder uten å behøve forplikte seg for livet. Men det er det altså. Det er faktisk, i hvertfall i klostre i Vesten, antakelig den vanligste formen for klosteropphold. Her ved Zen Mountain Monastery kommer mange for bare en måned, andre bare en uke eller to, andre igjen for tre måneder, 6 måneder, ett år eller to. Eller enda lengre.

Dersom en person ønsker å bli ordinert koster det naturligvis ingenting, den skal jo faktisk gi opp alt. For kortere opphold tar de fleste klostre en pris for kost og losji. Det fins ofte standard rater, som et utgangspunkt, men de fleste klostre vil være åpne for å forhandle for å møte folk i alle økonomiske situasjoner - det viktigste er at klosteret kan være der for en person som oppriktig søker treningen, det er derfor det fins, ikke for å tjene penger. Det finnes ofte stipender som man kan spørre om, f.eks. en gratis en måned eller faktisk gratis ved forpliktelse for ett år.

Mens jeg har vært i USA har jeg lært at landet er fullstendig bestrødd av klostre. Hvem hadde trodd det?! Ja, mulighetenes land blir det jo også kalt. Det kan være lett å gå seg vill i alle mulighetene. Med det i tankene, her er en liste over bare noen av klostrene jeg selv har besøkt, vært i kontakt med eller fått anbefalt:

Zen Mountain Monastery
Her jeg er nå! Formen er japansk soto zen, men har også røtter i rinzai zen, feks bruker de rinzai koans. Amerikansk, men likevel veldig tradisjonell zen, i mine øyne, på en bra måte altså. Jeg setter pris på det tradisjonelle aspektet, samtidig som hva jeg forstår at formen her har blitt oppmyket over tid ift. hvordan det var tidligere. Jeg setter pris på det - zen kan dessverre være litt for strengt noen ganger. De ordinerte er veldig imøtekommende og inkluderende. Sanghaen her er stor og aktiv og eiendommen er  høyt utviklet og veldig vakker. Har sesshin (stille retreat) en gang i måneden og andre typer retreater omtrent hver helg; feks. Qi-Gong, japansk te-retreat, kalligrafi, Kyudo (japansk bueskyting). Som beboer får man som regel delta på de kortere helgeretreatene. To timer med buss fra New York. Link.

Monastic Academy for the Preservation of Life on Earth

Jeg var der selv fra april og ut august i år. Jeg hørte folk kalle det et metamoderne kloster. Det er fortatt tidlig i etableringen og eksperimenterer med formen. Soryu Forall, hovedlæreren, studerte selv Rinzai Zen ved Shogen-Ji rinzai zen kloster i Japan, så elementer av formen bærer et visst preg av det; for å nevne noen elementer - opptatthet rundt punktlighet og nøyaktighet. Det er likevel samtidig på ingen måte et zen kloster, men henter inspirasjon fra ulike tradisjoner, feks. Native American tradition. Har ikke tradisjonelt ordinerte, på dette tidspunkt, men noen av beboerne er lekmannsordinerte gjennom klosterets gudfar Shinzen Young, Foralls egen lærer i USA etter at han kom tilbake fra Japan. Beboerne er for tiden på et yngre aldersgjennomsnitt med hovedvekt i 20-årene, med et knippe som er tidlig i 30-årene. I perioder av året er Forall bortreist, da er månedsretreatene ledet av utenforstående, feks har de minst en årlig Circling retreat. Har 1-3 måneders såkalt apprenticeships som er helt gratis. Ligger nord i Vermont, ikke langt fra Montreal. Link.

Great Vow

Jeg var i kontakt med Great Vow og det er et sted jeg er interessert i å besøke. De er beslektet med Zen Mountain Monastery og kaller seg selv ZMMs lille søster. De har visstnok en veldig stor hage og var på det tidspunktet jeg snakket med dem selvforsynt med grønnsaker. De har visstnok et eget lite orkester og har vakrere og mer melodisk chanting enn hva som er typisk i zen. Ligger i Oregon, ikke langt fra Portland. Link.

Bodhi Manda

Et lite rinzai zen kloster. Beslektet med vårt eget senter i Oslo. Abeden er en kvinne. Har hot springs! Ligger i New Mexico. Link.

Upaya
Joan Halifax sitt zen senter i Santa Fe, USA. Skal være ekstremt vakkert. Har blant annet hørt det omtalt som et "spa kloster". Fungerer nettopp også som retreat senter. Joan Halifax reiser mye og er også en del i sin "refuge" i fjellene, så det er visstnok ofte andre som underviser der, hvem det er til en hver tid kan man undersøke før man reiser dit. Link.

Tassajara San Fransisco Zen Center

Tassajara har en downtown avdeling i San Fransisco, en gård i Marin County og et kloster i fjellene. Grunnlagt av Suziki Roshi, forfatter av "Zen mind, beginners mind". Jeg har hørt gode ting om alle avdelingene, spesielt har jeg hørt at det skal være et nydelig sted å gjøre ango på vinteren, selv om det blir kalt oppe i fjellene. Har også hørt at de er litt mer avslappet enn hva vi er vandt til fra rinzai, kan være bra eller dårlige nyheter alt etter som hva funker for deg. De praktiserer soto zen. Link.

Dai Bosatsu Zendo
Et lite rinzai zen kloster i upstate New York. Visstnok veldig autentisk japansk arkitektur grunnet en stor donasjon som gjorde at de kunne frakte alle bygningsmaterialene fra Japan. Link.

Meditasjon #3: Sittende zazen

I zen-tradisjonen refereres ofte meditasjonen til som zazen. Zazen er imidertid ikke en teknikk i seg selv, men mer som en holistisk sinns- og kroppsposisjon der hele vår holdning i kropp og sinn er rettet mot å forstå selvet og selve eksistensen fullstendig. Fokus på kroppsholdning kan ikke understrekes nok, særlig i vår kultur der vi ofte identifiserer oss kun med det som vi opplever skje fra nakken og opp.

Så i zazen er det først viktig å etablere en stødig sittestilling og å smelte inn i den. Tyngdepunktet for oppmerksomheten legger vi i hara, som befinner seg litt under navlepunktet. I begynnelsen handler det mye om å bli kjent med egen kropp og å lære hvordan vi kan slappe av. Dette er essensielt for å skape det indre rommet og oppmerksomheten som kreves for å starte å se våre mentale strukturer. Når vi starter å gi slipp på spenninger kan vi oppleve at sterke følelser og tanker kommer opp, som faktisk var lagret i kroppen i form av muskelspenninger. Vi er ikke våre følelser og tanker, disse er produkt av våre sanseinntrykk og oppfattelsesmønstre som er alltid i endring. Etterhvert som vi dyrker fram stødigere oppmerksomhet (mindfullness) og dypere sinnslikevekt (equanimity) opplever vi å kunne gi slipp på tankene og følelsene. Når vi gjør dette utvikler vi visdom.

Sanghahuset i forgrunnen og hovedbygningen bakenfor

Jeg kan ikke understreke nok viktigheten av å studere dharmaen samtidig som du utvikler meditasjonspraksisen din. Dharmaen er altså den filosofiske læringen som ligger til grunn for praksisen. Du har kanskje hørt om "De fire edle sannheter" og "Den åttedelte veien". Dette er den grunnleggende dharmaen i buddhismen og et utmerket sted å starte. En av de beste bøkene jeg har lest i denne sammenheng er Bhikkhu Bodhis bok "The Noble Eighfold Path: Way to the End of Suffering". Dette er en samtidig veldig dyp og utrolig tydelig forklart og lettlest tekst.

Zen Mountain Monastery (ZMM) har en veldig god instruksjon for selve sittestillingen, som dere kan se her. Jeg skrev også om det her. Videre er det konsentrasjon vi starter med å utvikle når vi sitter. Når vi kan holde fokus på et objekt kan vi begynne å se det og å ta kontroll over vårt kroppssinn (body-mind). Denne konsentrasjonskraften kalles joriki på japansk og det er essensielt å utvikle en stabil konsentrasjonskraft fra begynnelsen av. Derfor er det nyttig å begynne med instruksjoner for lav konsentrasjon for så å øke med mer krevende instruksjoner etterhvert som konsentrasjonen øker.

Arbeidspraksis i hagen under oktober sesshin

Ved ZMM får man intruks fra læreren i dokusan/daisan (dokusan når roshi gir en-til-en intervju, daisan når det er en av de andre lærerne), som hjelper en å evaluere når det er tid til å gå videre til neste vanskelighetsgrad, hvis man kan kalle det det. Hvis du mediterer alene eller ikke har tilgang til en lærer så ofte er en tommerfingerregel å heller bli litt lengre ved en metode heller enn å avansere før tiden.

Ved ZMM sitter vi 35 minutter av gangen. På morgenen sitter vi to perioder med 10 minutter pause i mellom for gående meditasjon. Vi starter med 1 minutt sakte gåing og så 5 minutter rask gange. Vi går ikke i takt, i motsetning til ved Rinzai zensenter i Oslo. Vi sitter videre en periode midt på dagen, og tre perioder på kvelden. Når vi har nybegynnerkurs sitter vi 25-minutters perioder. Når man starter opp en meditasjonspraksis er det viktigere å ha en konsistent praksis enn å presse seg selv til å sitte lenge. Derfor vil det være bedre å sitte 10 minutter hver dag enn å sitte 30 minutter en gang i uka, som fort sklir ut fordi det er for mye og for lenge imellom hver gang til at man opparbeider motiverende progresjon.

Noen av hyttene som langtidsbeboerne bor i, de såkalte A-framesene

Her undervises zazen med utgangspunkt i følgende generelle instruks:

1. Telle inn- og utpust.
2. Telle kun utpust.
3. Følge pusten (gi slipp på å telle)
4a. Shikantaza (just sitting)
eller
4b. Koan studier

Jeg vil her redegjøre noe for de ulike overstående punktene. Jeg anbefaler å jobbe med en lærer, men dette gir en retning å starte med for den som sitter alene eller ikke har tilgang til lærer eller andre personer med en mer utviklet praksis til å veilede en på regulær basis.

Telle inn og utpust:
Du teller 1 i slutten av innpusten og 2 i slutten av utpusten, 3 i slutten av innpusten og 4 i slutten av utpusten osv. til du kommer til 10. Start igjen med 1. Dersom du kommer bort fra tellingen og blir borte i tanker starter du igjen fra 1. Du kan oppleve å telle langt forbi 10. Det er en annen måte å komme bort fra tellingen på. Noter at du har kommet bort fra tellingen og start igjen fra 1. Det er veldig viktig å ikke kritisere seg selv for å ha kommet bort fra tellingen. Det er ikke et mål i seg selv å klare å telle til 10. Øvelsen i seg selv er å holde oppmerksomheten på tellingen. At du oppdager at du har kommet bort fra tellingen er heller noe du skal feire. Det betyr at du følger instruksen og gjør øvelsen riktig.

Mange av oss har derimot en sterk indre kritiker. Zazen er et fint sted å arbeide med det. Når du ser den indre kritikeren komme med kommentarer se om du kan gi slipp på den og å heller ha en annen reaksjon som er mer positiv. Alt det som skjer i sinnet er en dyrking av akkurat det objektet. Det er viktig å dyrke fram holdninger som øker vår følelse av mestring og vår selvtillit. Den indre kritikeren hører hjemme med besettende tvangstanker og innbilninger - måter vi forstår virkeligheten på som ikke er i overenstemmelse med hvordan ting egentlig er. Første skritt er ofte å forstå dette konseptuelt for så å forstå det gjennom direkte opplevelse i zazen.

Når du kan holde fukus ved tellingen av inn- og utpust på en konsistent måte og du opplever at konsentrasjonen begynner å bli mer balansert, kanskje at sinnet blir klarere og perioder med opplevelse av et klart eller tomt sinn, kan du gå videre til neste punkt. Husk at det er ikke et mål å skynde seg med å gå videre. Det er viktig å dyrke fram dyp nok konsentrasjon først. For de fleste vil dette bety å vedvare ved dette punktet i minst et par måneder med daglig praksis.

Spisesalen i hovedbygningen

Telle kun utpust
Nå teller du kun i slutten av utpusten, men på samme måte som før teller du til 10. Det skapes et større rom mellom hver telling som gir større muligheter for sinnet å gå seg bort. Samtidig er det et rom som på den andre siden kan fylles med oppmerksomhet. Du blir kanskje mer oppmerksom på kroppen og kan slappe mer av.

Når du kan holde konsentrasjon ved utpusten konsistent kan du gå videre. For de fleste vil det ta flere måneder med daglig praksis for å gå videre. Igjen, det viktigste er fortsatt å dyrke fram sterk joriki, som vi trenger senere i praksisen. Du kan oppleve at sinnet er en tom scene som følelser og tanker kommer og går på. Hver følelse og tanke trer fram alene og du kan tydelig se den for seg selv. Kanskje du kan se hvilke grunnfølelser tankene stammer fra. Vi snakker om de fem hindringene: sansebegjær, hat/aversjon, latskap, rastløshet/bekymring og tvil. Ta et øyeblikk for å annerkjenne tanken og la den gå. Ikke undervurder viktigheten ved å ta deg tid til å annerkjenne den før du lar den gå. Ikke tving den bort, hvis den kommer igjen simpelten gjenta prosedyren. Hvis den ikke lar seg forsvinne kanskje du skal sitte litt med den - la den bli objektet ditt for meditasjonen for en stund. Kanskje det er en sterk følelse som ligger til grunn som du skal tillate deg å kjenne på, som du må oppleve fullstendig før du kan la den gå.

Tankene og følelsene oppstår i sinnet som bølger oppstår på vann. Her fra Basho Pond.

Fokus på pusten
Her gir du slipp på tellingen og holder fokuset kun på inn- og utpusten uten å telle. Du kan oppleve at du med det første blir veldig opptatt av å tenke. Ved de forrige øvelsene har sinnet fått være opptatt med å telle og har nå ingen jobb å gjøre. Dette er en innsikt om sinnet i seg selv. Instruksen er ellers den samme - kom tilbake til fokus på pusten når du går deg bort.

Hytten jeg bor i

Shikantaza og koan-studier
ZMM har både soto- og rinzai-røtter. Shikantaza er mest kjent fra sototradisjonen mens koan er mest kjent fra rinzai. Avhengig av studenten vil læreren anbefale studenten å praktisere shikantaza eller koans. I "The Eight Gates of Zen" forklarer John Daido Loori (grunnleggeren av ZMM) at en person som har en sterk tro på praksisen (faith) vil han gi shikantaza mens en mer intellektuell og skeptisk person vil han gi koan-studier.

Shikantaza er "just sitting". Jeg har ikke gått instruks på shikantaza enda så jeg kan ikke skrive noe om hvordan det praktiseres her på dette tidspunkt. Men for å gi en ramme for hva det innebærer så er det å gi opp intensjonelt fokus. Altså fokuset du hadde på pusten gir du opp. Alle opplevelser får komme og gå i sinnet, men du binder deg ikke ved noen av de. Jeg vil ikke si for mye, men bare dette for at du skal forstå progresjonen det peker mot. Altså ved de første øvelsene holder du et sterkt intensjonelt fokus. Dette skal du etterhvert gi helt slipp på, men er nødvendig i begynnelsen for å dyrke fram de nødvendige faktorene for senere praksis. I noen tradisjoner starter man rett på shikantaza, men faktisk er det å starte med telling og fokus på pusten er snarvei til konsentrasjon.

Koans er historier, ofte kryptiske og paradoksale, laget for å knuse det konseptuelle sinnet å gå kunne penetrere rett til virkeligheten som er bortenfor ord og konsepter. Koans har ikke ett svar, men studenten må likevel løse koanet hun har fått. Det fins likevel et riktig svar. Hvordan er det mulig? Det er bortenfor ord, det er selve den kroppslige opplevelsen av visdommen som ligger i hvert enkelt koan. Man kan lese koans på egen hånd for gøy, men det kan egentlig ikke studeres uten sammen med en lærer. Det er lett å gå seg bort i en innbilt forståelse av koanet. Selv om man får en innsikt ved første øyekast er det ikke sikkert at man er på riktig vei.

Fra gravplassen ved ZMM. Det har blitt holdt to minnestunder og begravninger av aske siden jeg kom hit. Soberheten i zen passer veldig bra til dette. Jeg er derimot nysgjerrig på hvordan bryllupsseremonier vil se ut her.

Zen Mountain Monastery - der to elver møtes ved foten av et fjell

Det er over en måned siden jeg ankom Zen Mountain Monastery i Catskillsfjellene i staten New York. September til og med november er høst-ango - intensiv praksisperiode. Til min lykke er det høyst anbefalt å ikke bruke telefon eller internett gjennom praksisuka, så jeg ser lite av det. Det er derfor det har vært så stille fra denne kanten. Ingen nyheter er gode nyheter, er det ikke det de sier. Praksisuka starter forresten tirsdag klokken 14 og går til søndag klokken 13:30. Vi har så 48 timer hosan, fri, eller altså hosan-praksis, så da er det at man får anledning til å gjøre egen praksis, og det er ingen som bestemmer for deg når du skal meditere. Også en god anledning til å sove ut.

Hovedbygningen ved adkomst

Her er det tillat å ta seg en øl på hosan, til forskjell fra hvor jeg var sist. Om litt skal jeg og noen andre gå bortetter veien, snike oss gjennom gjerdet for å gå over den avstengte brua, som er en snarvei over elva til Emmerson, et hotell med bar. Der har de diverse lokalproduserte IPA og surøl, for å nevne noen.

Zen Mountain Monastery, eller ZMM, ligger helt nydelig til ved foten av Mount Tremper. Indre New York state ved Catskillene har en helt spesiell og nydelig natur. Skogene er tette og trærne høyere enn jeg har sett noe sted, som må skyldes de lange og varme somrene. Vi hadde hetebølge i forrige uke med antakelig rundt 28 grader og tropenetter, men dette er nokså unaturlig for oktober måned. Kveldene har ellers vært veldig kalde, morgnene hustrige, ja vi står jo opp klokken 4:30. Dette er litt uvandt for meg - i Norge er jeg vandt med milde netter når dagene er varme. Usikker på om det bare skyldes avstand til hav og vann eller om det er andre lokalmeterologiske fenomener som spiller inn.

Klosteret er bortimot 40 år gammelt, nå ganske veletablert i vestlig buddhistisk målestokk. Det har et knippe ordinerte munker og nonner, noen forestående noviser og en hurv langtidsbeboere som har forpliktet seg til alt fra 6 måneder til ett år. Noen bor her enda lengre, men årsforpliktere har en gjennomgang hvert år før de forplikter seg til det neste. Videre er det til en hver tid en liten haug med korttidsbeboere som bor her fra en uke opp til 2-3 måneder eller noe mer. Jeg tilhører i den siste kategorien. Flere av de ordinerte og langtidsbeboerne er i parforhold.

ZMM tilhører både soto- og rinzai-tradisjonen. Jeg har forstått det sånn at hovedformen kommer fra soto, men det undervises også i koans, som er mest kjent i rinzai-tradisjonen. Dette er første gangen jeg blir kjent med soto, og har kun erfaring med rinzai fra Oslo. Det jeg derimot konkluderer er at forskjellen mellom de to ikke er nødvendigvis betydningsfull, for jeg kjenner meg veldig igjen og kjenner meg helt hjemme. Skulle jeg sette fingeren på noe så måtte det være at liturgien er litt annerledes og lengre, at chantingen er mykere og mer melodisk og at de ikke drikker te i zendoen. 

Korset og Jesusstatuen vitner om klosterbygningens kristne opprinnelse.

Eiendommen ZMM har er veldig stor og velutviklet med hovedbygning, opprinnelig bygget som kristent kloster, sanghahus med bibliotek og kunstaterlier, yogarom, forelesningssal, systue og møterom, grønnsaks- og blomsterhage, bikuber, solceller for elektrisitet, hage med frukttær, hage med blomster og planter for å fremstille naturlige pigmenter for farging av tekstiler som selges i butikken, tehus og administrasjonbygning. Mange av oss bor i hytter oppi skogen, da de fleste av soverommene og sovesalene i hovedbygningen brukes for folk som kommer inn kun for retreat. Abotten, Sugen Roshi, har et eget lite tømmerhus hvor han bor med sin kone, som var ordinert her i mange år. Etter hennes mann tok over som abott gikk hun ut av klosteret. Årsak - å ikke ha sin mann som sin lærer. Høres sunt ut for meg.

Det er en veldig aktiv sangha tilknyttet klosteret og mange kommer innom gjennom uken for å bidra med ulike former for arbeid. Mange kommer også og sitter med oss. Søndagen er derimot den store liksom kirkedagen, når zendoen fylles til randen, særlig nå under ango. Dette gjør at det er veldig sosialt rundt her, noe jeg trives umåtelig godt med.

Den ene av lærerne, Hojin Sensei, er kvinne, og utdannet kunstner. Hun er en av to som gir intervjuer til vanlig. Det er kun et intervju i uka, men det er greit. Det er også flere kvinnelige ordinerte og praktiserende her. For et par uker siden opplevde jeg for første gang sesshin (stilleretreat) med bare kvinner. Litt usikker på hvor mange vi var, kanskje 60-70 personer. Det var veldig spesielt og veldig kjekt. Sånn må vi få til i Norge etterhvert. Mannfolkene flyttet ut av hovedbygningen for de fire dagene det varte, men lagde maten vi spiste. På den måten støttet de oss. Visstnok er det mange av kvinnene som kun deltar på sesshin dersom det er med bare kvinner, og det er den eneste muligheten de har til å være i stillhet på denne måten. Når vi delte erfaringer på slutten bemerket flere hvordan de kunne slappe av på en måte de ellers ikke har opplevd når mannfolkene var til stede. Andre fortalte om fordommer mot eget kjønn som de møtte i seg selv. Jeg tror de har litt mer å stri med i USA når det kommer til kjønnskampen, men samtidig er vi langt fra i mål i Norge. Her er en av dharmaforelesningene Hojin ga under sesshinene, som forresten går under navnet "Wild Grasses".

Den kjekke klosterkatten Rudi

Gjenfødsel, økologi og metamodernisme

Dette med gjenfødsel er et interessant perspektiv. Som boddhisattva (ref. mahayana-buddhismen) lover du å fødes igjen og igjen til absolutt alle vesener er reddet (se de 4 løftene i forrige post). Veien er i praksis målet. I denne måten å se gjenfødsel på vil oppnåelse av fullstendig nirvana være å ikke trenge å fødes igjen. Du slipper unna denne verden. Lidelse er uungåelig så lenge du har fødsel og død.

Ved Zen Mountain Monastery, som jeg ankom for en uke siden (mer om det senere) oversettes det fjerde løftet med "the Buddha way is unattainable, I vow to attain it".

En annen måte å se gjenfødsel på er at du i hvert eneste øyeblikk fødes igjen. I hvert øyeblikk er det fødsel og død. Karma er et begrep tilknyttet gjenfødsel. Det handler om gjerning og konsekvens. Enhver tilstand i nuet kommer av gjerninger i fortiden. I hvert øyeblikk har du muligheten til å bryte ut fra fortidens lenker og møte nuet som det er. I dette perspektivet kan dette ses som nirvana. Disse tankene får meg til å tenke på filmen Groundhog Day, hvor Bill Murphy våkner opp hver dag i den samme feriebyen og opplever hver eneste dag som den foregående. Han er uten mulighet til å gjøre større endringer ved tilværelsen sin. Han sitter fast.

Jeg, som startet min klostertilværelse en temmelig ateistisk buddhist ("Jeg er "litt" buddhist"), har nå derimot fått en dypere forståelse og verdsettelse for den klassiske måten å se gjenfødsel på. Det er noe besnærende ved det. Evighetsperspektivet. Det ligner mer på den faktiske tilstanden av universet enn ikke. Mystisk og uforståelig. Saftig for sinnet. Kraft til viljen.

Det er med skrekkblandet fryd at jeg skriver om gjenfødsel. Begrepet har ingen plass i post-modernismen. Har dere hørt om metamodernisme? Det er et begrep som blir brukt mye ved Monastic Academy. Det beskriver den tiden vi er i nå, liksom etter både modernismen og post-modernismen. Det er noe annet på gang nå som er hverken eller de to foregående. Navngivning av slike epoker kommer i jo alltid i ettertid, men i mangel på både navn og konkret definisjon har den det foreløpige navnet metamodernisme. Det er en såkalt "placeholder".

Jeg lyttet til en episode med Daniel Thorsons "Emerge Podcast" der han snakker med Zak Stein. Daniel er forresten en av munkene ved Monastic Academy og "Emerge" er en del av arbeidet han gjør der. Ihvertfall, Daniel og Zak snakker en del om metamodernismen og hvordan de forstår den tiden vi er i akkurat nå. Det som kommer fram der er på en måte nødvendigheten av å hente tilbake en del konsepter eller måter å forstå/kunne ting på som modernismen og post-modernismen forkastet, for i det hele tatt å gå videre i å forstå virkeligheten som den faktisk er. Vi låste oss fast i modernismen og post-modernismen og satt igjen med en oppbrukt, tom og meningsløs gold verden. Vi kom dit blant annet gjennom den blinde troen på vitenskapen. Blind fordi vi glemte at vårt eget snevre perspektiv gjorde at vi styrte vitenskapen i mot resultater som stemte med det eksisterende perspektivet.

Forfatter Ken Wilber snakker om ulike bevissthets-utviklingstrinn på individ- og samfunnsnivå. Han kaller det integralteori. Ulike individer i et samfunn kan være på ulike trinn - for eksempel kan én person ha post-modernistisk bevissthet, men naboen er tradisjonalist. Et hvert trinn er et bestemt perspektiv. Hvert trinn kan inneha og forstå alle trinn under seg selv inkludert å holde sitt eget perspektiv som er neste skritt i forståelsen. Ingen trinn kan forstå eller se trinnene over seg selv. Denne teorien kan forklare en del av utfordringene vi står overfor i dag, der vi lever i samfunn og i en verden hvor det synes at vi ofte ikke kan forstå hverandre. Vi er mer løsrevet utviklingen i eget nærsamfunn med kunnskap og grupperinger tilgjengelig for oss internasjonalt. Poenget med denne forståelsen er å forstå hva som skjer og å bruke kunnskapen til å forstå andre og gjennom dette bedre kommunikasjon.

Dette får meg til å tenke på studiegruppen jeg har koordinert fram til jeg forlot Oslo - Oslo Collective for the Study of the Surround. Det er en litteratur-studiesirkel der vi ser etter løsninger på det store verdensproblemet i dag, spesielt mtp. hva menneskene gjør med naturen. Måten vi arbeider stemmer overens med hvordan jeg forstår metamodernismen. Vi innser at vi har kommet til et standstill med den meningsløse post-modernismen, med den globale kapitalismen, det er en blindvei. Det synes å finnes kvaliteter, tankegods fra fortiden, påbegynte veier, som har verdi, som kan hentes tilbake, ses med en ny bevissthet.

Den siste uken før jeg forlot Monastic Academy kom Soryu tilbake og var med oss i noen dager, før han startet sin årlige 3-måneders soloretreat. Han var et etterlengtet syn da han kom inn i zendoen for morgen-chantinga klokka 04:40. Jeg var takknemlig for å få noen intervjuer igjen med han før jeg skulle reise videre. Til lunsj den dagen snakket han om nettopp perspektiver. Vi kan ha ett perspektiv, andre kan ha et annet. Hvilket perspektiv består når alle andre faller fra? Hvis alle andre perspektiver viser seg å være usanne, hvilket perspektiv består likevel?, spurte han. Kan kontempleres som et koan.

Guidet meditasjon ved Burlington Quaker Friends Meeting House

Hver søndag dra vi ned til Burligton, delstadshovedstaden. Der holder vi et offentlig foredrag med en påfølgende ledet meditasjon. Opprinnelsen av MAPLE er i Burligton - da Soryu kom tilbake fra sin egen monastiske trening i Asia ble han spurt om å være læreren ved en nystartet meditasjonsgruppe. Så "søndags-sitten" er en måte å opprettholde kontakten med gruppen der nede. 

Mens Soryu har vært borte har det derimot vært rotasjon på hvem som holder foredragene. Likevel ble jeg veldig overrasket over å selv bli spurt, siden jeg ikke har vært her så lenge. Det er første gang jeg leder noe slik. 

De oppfordret meg til å fortelle om meg selv slik at gruppen kunne bli bedre kjent med meg. Jeg har blitt litt kjent med flere i Burligton-gruppen over de siste par månedene, men det føltes fint å kunne dele mer av meg selv med dem. Etter selvpresentasjonen valgte jeg å snakke om traumearbeid (mer spesifikt "systemoppstilling"), som jeg har studert de siste par årene. Jeg fikk særlig god tilbakemelding på den første meditasjonen som starter litt før 30 minutter ut i videoen.

Det var en veldig lærerik erfaring. Veldig skremmende, men også gøy og bemyndiggjørende.

Inndeling:

30 min: Innledning, min bakgrunn + introduksjon til traumearbeid

30 min: Guidet meditasjon: Wast mind / nurturing mind

30 min: Guidet meditasjon: Allow everything

30 min: Q&A

Endre kulturen - redd jorda!

Det er fire måneder siden jeg kom hit. Monastic Academy for the Preservation of Life on Earth (MAPLE). Monastisk akademi for bevaring av liv på jorden. Hvilket liv er det snakk om? Talløse arter forsvinner hvert år. Hele arter. Planter, dyr, insekter, liv i havet. Tusen på tusenvis av individuelle vesener. Enda flere lever et liv i lidelse. Mennesker som dyr.

Fra "Circling retreat" i juli med ca 20 besøkende i tilegg til oss som bor her. 

Boddhisattva er i mahayana-buddhismen (bl.a. zen) en person som har tatt på seg å utsette sin egen endelige opplysning for å dedikere seg til å redde alle andre vesner fra lidelse. Det motsatte ville være å bare være opptatt av egen frigjøring, å selv oppnå nirvana for ikke å selv trenge å fødes igjen.

Betydningsfulle møter

De fire løftene (four great vows)
Sansende vesener er talløse, jeg lover å redde dem alle
Grådighet, hat og innbilning oppstår uopphørlig, jeg lover å gi slipp på alt
Dharmaportene er talløse, jeg lover å gå gjennom alle
Buddhaveien er uovertreffelig, jeg lover å fullføre den

Opprettelsen av MAPLE springer ut fra det å ta løftene på alvor. Tar du på alvor at du skal redde alle sansende vesener - hvilke endringer kan du ta i livet ditt for å begynne å gjøre det i større grad enn i dag? Det øverste målet til MAPLE er å gjøre slutt på menneskelig grådighet og hat. Denne grådigheten og hatet holder på å utrydde livet på jorda. Hvordan vet vi at vi oppnår målet? Gjennom at livet på jorda opprettholdes. Hvordan opprettholder vi livet på jorda?

MAPLE gjør dette gjennom:

1) Å bygge klostre eksponensielt: Det er et mål å opprette nye monastiske treningssentre, som det jeg er på nå. Målet er å doble antallet hvert 5. år. Per i dag er det to sentre: et her i Vermont og et i San Fransisco.

2) Å trene oppvåknede ledere. Disse trenes i oppvåkning og ansvar. Her også å rekruttere oppvåknede ledere, en Forall (tittel for lærer ved MAPLE) som kan drive nye klostre. Treningen får man gjennom de ulike arbeidsoppgavene som behøves gjennomført for å drifte akademiet. Hva består driften i? Å drifte eiendom, rekruttere nye residenter, sikre økonomien og å opprettholde en (streng) monastisk timeplan.

Lederutdanningen består i, abstrakt sett, utvikling av kvalitene kjærlighet, visdom og makt. Ofte er det sånn her i verden at de som har visdom ikke har makt, eller at de som har makt ikke har kjærlighet. Eller at de har kjærlighet og makt ikke har visdom. For å utrette en forskjell i verden og kulturen vi lever i trenger vi ledere som innehar alle tre komponentene.

Da Soryu var ferdig med sin egen monastiske trening, lurte han på hvordan han best kunne oppfylle løftene han hadde inngått. Han så at utfordringene ligger i selve kulturen. En kulturendringen må til. Kulturer og sivilisasjoner oppstår og går til grunne. Det har de alltid gjort. Derimot fins det tusenårige klostre som har overlevd sivilisasjoners fødsel og død og som forsatt eksisterer den dag i dag. De krever lite ressurser per beboer og drives for å utvikle visdom og nestekjærlighet. Selv om klostersystemet ikke er perfekt, syntes det for Forall som det beste alternativet vi har i dag. Resten er historie. Og framtiden vil vise hvordan det går. Det er et heftig kompromisstløst mål og det tok mange måneder for meg selv å forstå det. Men, nå er jeg ganske solgt. Det er veldig inspirerende for meg å selv oppleve hva det vil si å ta et slikt etisk valg for eget liv.

Dette er det ene livet.

Du må sette deg høye mål.

Fridager er å komme tilbake til seg selv

Veien mellom hovedhuset og Soryus hytte

I dag har jeg fri. Vi får to fridager per måned, men jeg har bare tatt én så langt siden jeg kom. I dag er min andre. Selv om vi har fri hver mandag er det noe eget ved å ha fri mens de andre jobber og styrer på. Pliktene ved klosteret er både å meditere og å arbeide, å møte opp ekstakt til måltider og å være oppmerksom på andres behov for å gi eller motta kommentarer og spørsmål. Å ha fri gir meg rom for refleksjon. Jeg ser meg selv som en selvstendig enhet, løsrevet fra maurtuen. En etterlengtet følelse. 

Jeg ble liggende lenge i dag, til klokka ni, selv om jeg våknet opp flere ganger ved lyden av den vandte aktiviteten i bygget - bjellen som ble ringt hver halvtime fra kl fem i morges for å markere begynnelsen på morgenmeditasjonen, mine romkamerater som kom inn for å skifte til treningsklær for treningsøkten klokken halv sju.

Jeg var nede på kjøkkenet klokka halv ti. Tre av lærlingene holdt på å rydde opp etter frokost mens noen av de faste beboerne satt i hovedrommet og hadde et fundraising-møte. I stedet for å spise av restene etter frokost lagde jeg min egen av mat. Selv om klosteret holder en vegansk diett, når man har fri får man spise hva man vil, om man har kjøpt det selv. Jeg lagde meg brød med ost og stekte to egg. Ved siden av - lokalprodusert kimchi og sur grønn chilli som ble gitt oss i gave fra et par som tidligere bodde her.  

 

Lunsjbordet under pådekning

 

Innimellom spiser vi lunsjen på terrassen.

Jeg hadde planlagt to lange telefonsamtaler i dag og sitter nå med min andre kopp kaffe. Jeg drikker vanligvis bare kaffe enkelte mandager. Antakelig er det en kombinasjon av økt følsomhet, sinnslikevekt og en minskning av sanseinntrykk (agitasjoner i form av stimuli gjennom mat, gjennom minskning av stressfaktorer gjennom isolasjon, gjennom minskning av interaksjon med andre gjennom stillearbeid) har gjort meg var på hvor sterk innvirkning ulike substanser har. Jeg har notert meg at kaffe sitter i kroppen min 1,5 - 2 dager etter at jeg har drukket det. Dette registerer jeg gjennom dårligere søvnkvalitet og subtil agitasjon neste dag. Jeg har også registert at kaffe har den effekten på meg at jeg fungerer bedre sosialt, jeg liksom tenker og kan snakke fortere - kommer i en slags flow-tilstand. Te har en lignende effekt, men synes å sitte kortere tid i kroppen og skaper noe mindre frenetisk energi. Jeg drikker også te ganske sjelden. Jeg er nok ganske avhengig av kaffe og te egentlig, men ikke i den forstand at jeg ikke kan la være å innta det. Men på den måten at jeg kan tydelig observere en mye lavere energitilstand og noe dårligere humør når jeg ikke har drukket det på flere dager. Vi er nesten alle avhengige av noe, og de fleste av oss er avhengige av kaffe og/eller te. Jeg lurer på hvordan det hadde vært om vi innså det og prøvde å gjøre noe med det, eller i det minste undersøke hva avhengigheten gjør med oss.

Stoler til sol-vasking for å desinfiseres.

Den ene telefonsamtalen min i dag har vært med en av lærerne ved Zen Mountain Monastery i New York state. Jeg har besluttet å bli den siste halvannen måneden av turistvisumet mitt der, fra og med 3. september. Jeg var imponert over grundigheten av intervjuet. Det er et mye eldre og temmelig etablert zen-kloster med mange lærere, deriblant flere kvinner, samt mange eldre nonner, munker og andre som har tatt løfte om å bli ved klosteret ett, to eller flere år. Når jeg kommer dit starter de akkurat høst-ango. Ango er i den japanske zen-tradisjonen intensive treningsperioder på høsten og våren. Da kommer det til å være mange flere ved klosteret - der det vanligvis bor fast 30-40 personer. Jeg gleder meg. Jeg tenker å dra herfra 30. august til New York, der det forhåpentligvis ikke er for sent til å dra til ambassaden for å forhåndsstemme til kommunevalget hjemme. Jeg ble kjent med flere som bor i New York under den siste retreaten vi hadde her forrige uke, deriblant en som bor i en såkalt "intentional community" som jeg er interessert i å lære mer om.

En av tre solo-hytter som benyttes til gjester, men i stor grad solo-retreater. John fra Irland, som snart skal reise hjem etter et 6-måneders opphold startet én ukes solo-retreat i en av de andre solo-hyttene i går kveld.

Den andre telefonsamtalen i dag var en veiledning med en vei-deler som bor i Kanada. Jeg ble satt i kontakt med han gjennom en kvinnelig lærer som var her for ca en måned siden. Jeg er litt usikker på hvor mye jeg skal dele om den samtalen her nå, men jeg vil nevne at jeg snakket med han for å få veiledning og refleksjon på en del prosesser jeg har gått gjennom og gjennomgår. Det synes viktig å få flere perspektiver på ulike tema og å benytte seg av ulike kilder til dette som presenterer seg. 

Hovedhuset sett fra stien midt mellom solo-hytten i forrige bilde.

Jeg hører lyder igjen nedenunder, klokka er seks, ettermiddagsarbeidsøkta har begynt. Gjennom vinduet på rommet mitt ser jeg Ben kjøre oppover bakken mot skogen bak - han skal rydde den 45-minutter lange skogsstien vår for greiner. Om to uker kommer Soryu tilbake, for en til to uker, hovedsakelig for å møte og ta seg av donorer som forhåpentligvis vil støtte oss med en gave. Klosteret er registrert som en frivillig organisasjon og store deler av driften dekkes av donasjoner. USA har jo i motsetning til Norge en lang tradisjon for at velstående personer finansierer ulike organisasjoner, aktiviteter og så videre. Staten skal helst ikke blande seg for mye. Sånn er det her. Stien må være grei å gå når donerene kommer.  

Komposten er nesten ferdig - et av prosjektene jeg har koordinert

På fridagen min har jeg også gjort noe framgang i to av en liten haug bøker påbegynte bøker: B.R. Ambedkars "Annihilation of Caste" med introduksjon av Arundihati Roy og "Great Doubt" av zen mester Boshan. Sistnevnte kom i posten til meg for et par dager siden, tilsendt fra en venn i Oslo. Beundringsverdige kommentarer ble uttrykt fra mine kollegaer her at jeg har venner som sender meg bøker halvveis rundt jordkloden. Jeg er heldig. Den andre boken har jeg hørt om fra Soryu. Etter at han hadde vært ved Shogen-ji i over et tiår sendte Harada Roshi han til India for å arbeide ved et indisk buddhistkloster. Noe av grunnen til at de ønsket en utlending var at han ville være fullstendig ubesudlet av kaste-tankegang - som jeg har fortsått; til og med munkene i India har problemer med å løsrive seg fra denne ekstremt inngrodde tankegangen. Soryu ble dypt involvert i denne tragedien og jo lengre han var i India jo mindre forstod han og følte seg mer maktesløs. Siden jeg har vært interessert i India i en årrekke vet jeg ganske mye om landet og kastesystemet, men nå er det lenge siden jeg har lest en bok om temaet. Det ryster meg dypt.

Jeg avbrøt skrivningen for å ta en runde og ta noen bilder. Jeg er for tiden stedets fotograf, men også ville jeg ta noen nye bilder for å publisere her. Mens jeg med den ene hånden jaget bort hestefluer fra å bite mitt nå skallede hode, tok jeg bilder med den andre. Tross en innpåsliten og aggresiv kriger kunne jeg ikke la være å stoppe ved en vakker hundekjeksaktig blomst som duftet intenst. Den varme ettermiddagsbrisen svingte blomsten fram og tilbake. Solen varm på huden min. Jeg er vinden som bærer blomstens duft.

Meditasjon #2: Fokus på ro // relax

Den første teknikken jeg fikk veiledning i ved klosteret var fokus på pusten med halslås aktivert. Denne hjalp meg å løse opp i blokkeringer i overkroppen og er en god teknikk når det er vanskelig å holde konsentrasjonen. Dette er en teknikk jeg kommer tilbake til fortsatt de gangene det er spesielt vanskelig å konsentrere meg. Ofte er det nok for meg å gjøre denne teknikken ett minutt før jeg roer tankevirksomheten nok til å kunne gå videre med en annen, mer subtil teknikk, for eksempel denne:

Fokus på ro var min hovedteknikk under 24-timers sittingen mot stasjonering av atomvåpenfly i Vermont. Bildet tatt i den 23. timen. Jeg er bakerst til høyre.

Fokus på ro
Alltid når du starter en meditasjon gi deg selv et øyeblikk til å falle til ro. Kjenn tyngden av kroppen mot det du sitter på og kontakten med bakken. Åpne sansene. Lytt til lydene i rommet. Kjenn etter hvordan kroppen har det. Kjenn etter om det er noen spenninger noe sted. Se om du kan slippe spenningene. Kanskje det er en muskel som er spent. Gå til steder i kroppen hvor du ofte er anstrengt: skuldrene, halsen, kjeven, bak øynene, i pannen, magemusklene, armene. Hvis du kan slappe mer av la her gjør det. Bruk bare et minutt eller så på denne gjenomgangen dersom intensjonen er at hovedmeditasjonen skal være fokus på ro.

Etabler så fokus på pusten. Pusten går av seg selv inn og ut. Kjenn etter hvordan pusten sprer seg i kroppen. Kjenn etter ytterkantene av pusten og roen som pusten etterlater seg, spesielt i utpusten. Uten å kontrollere pusten, kjenn hvordan pusten roer ned kroppen. Kroppen roes ned, sinnet roes ned. Vi er ute etter skjæringspunket mellom pusten og kroppen, en følelse (sensation) av avslapning som er hverken selve pusten eller selve kroppen. Kroppen som gir slipp gjennom kontakt med pusten.

Bruk merkelappen "relax" eller "ro" på denne følelsen. Gjenta merkelappen i en stabil rytme. Bruk av merkelapp hjelper med å holde konsentrasjonen ved fokusobjektet. Gjennom en meditasjonssitting kan konsentrasjonen gå opp og ned. Dersom du faller fra høy konsentrasjon vil forhåpentligvis bruk av merkelapp hindre at du faller helt ned til lav konsentrasjon, og heller gjøre at du lander på middels høy konsentrasjon, og du mister ikke så mye momentum. Når konsentrasjonen blir veldig høy kan det være at merkelappen er i veien, men da kan du droppe den. Bruk den igjen med én gang konsentasjonen begynner å falle.

Om du mister fokus på meditasjonsobjektet bring fokuset tilbake med en gang du oppdager det. Ikke klandre deg selv, feir heller at du oppdaget det og vend fokuset tilbake på en mild  og omtenksom måte.

Denne meditasjonen kan også gjøres med halslåsen aktivert.

Meditasjon over tid
Over tid vil måten du mediterer på endre seg. Den samme teknikken vil gi ulikt utslag og opplevelsene med den vil endre seg, ettersom du endrer deg. Opplever du dermed en behagelig tilstand én gang, ikke forvent at den samme meditasjonen skal gi deg samme tilstand neste gang du bruker den. Det at du ikke kan oppnå samme tilstand av ro neste gang kan faktisk være et tegn på at du har avansert og må forstå meditasjonen på en ny måte enn sist. Vær kreativ!

Når jeg selv startet med denne meditasjonen hadde jeg veldig smalt og skarpt fokus. Dette førte til interessante tilstander av ro, i tillegg til noen spennende visuelle opplevelser. Jeg hadde øynene lukket og fikk opp en sort bakgrunn med fargerike grafiske representasjoner av ulike dyr. Representasjonene liksom brettes seg ut og gikk fra den ene til den andre typen vesen. Når jeg fortalte Soryu om dette under intervju ba han meg ikke å feste meg ved de visuelle inntrykkene. Det kan være fristende, de var vakre og det var interessant å oppleve hvordan de endret seg tilsynelatende uten min innvirkning. Men de er ikke poenget. Poenget er å roe ned kroppen og sinnet og å styrke konsentrasjonen.

Håp

"Let go on the edge of the precipice and accept what comes. Finish dying, then come back to life and you can no longer be deceived". Etter min forrige post "Tvil" fikk jeg dette sitatet fra en sangha-søster i Oslo. Hun hadde akkurat startet å lese boken "Great Doubt" av kinesiske zenmester Boshan ( 1575 – 1630) da hun leste det jeg hadde skrevet. I dag fikk jeg melding om at hun er ferdig med å lese den og sender den til meg. Privat postgang. Det er akkurat den type tid jeg befinner meg i.

Fra en skogstur med et par kollegaer en tid tilbake. Med grunn kalles Vermont "The green mountain state".

Jeg har forsøkt meg på en oversettelse av sistatet: "På kanten av stupet - gi slipp! og ta imot det som kommer. Dø fullstendig, kom tilbake til livet og du kan ikke lenger bli bedratt". Bedraget det vises til i sitatet er bedraget, løgnen, forførelsen, illusjonen, som tilslører klart syn på virkeligheten. Jeg leser en kopi av "The Inexhaustible Lamp" av Torei Enji (ca 1750), student av Hakuin, med kommetarar av Master Daibi. Sistnevnte omtaler anstrengelsene i praksisen som å måtte knuse sine egne bein. Torei skriver i kapitel IV at innsikt i ens egen natur skjer mellom Dyp Tvil og Stort Håp. Master Daibi kommenterer til kapitell IV at Dyp Tvil skjer først etter Stort Håp og at man må mane fram Lidenskapelig Energi for å knuse egne bein for å oppnå resultatet. "Hvis det er tvil, tvil dypt. Tvil kommer og går - bare når Ballen av Dyp Tvil er knust kan Stor Satori og Stort Håp oppstå" (min oversettelse). Satori kan forstås ulikt - Master Dubai skriver her at det er etter at satori er oppnådd at man kan begynne å praktisere riktig. Satori, som et opplyst tilstand, i boken oppstilt ved siden av den vestlige "himmelen", er fortsatt likevel et midlertidig fenomen, ikke selve målet. "Ingenting å juble over" skriver Mester Daibi.

Det fins grunn tvil og dyp tvil. Hvor dyp min tvil har vært og er vet jeg ikke. Men jeg fikk god hjelp og mange gode råd etter den siste posten. Jeg tok blant annet kontakt med flere lærere. Jeg diskuterte med én lærer min egen frustrasjon over å ikke kunne bare ignorere ting jeg er misfornøyd med, bare droppe det. Han sa at det fins en måte å droppe det på og å ikke droppe det på. I buddhismen er det mye fokus på nettopp det å være i en tilstand av ikke-selv og å droppe hva det måtte være. Men det fins gode grunner til å ikke droppe ting, når de ikke fungerer som de skal. Da er det bra å si fra om det. Det er et uttrykk som sier at depresjon er undertrykt sinne.

I zen gjentas igjen og igjen "ordet" som et nødvendig onde. Direkte egen erfaring er essensielt. Derav uttrykket "om du møter Buddha på din vei, ta livet av han!". Derfor beklager alle mine ord. Bah! Jeg håper de er mer såkalt "skillful means" enn at de skaper forvirring. Jeg beveger meg som en pendel mellom motsetningsfulle tilstander. Fred og uro. Tilklyngning og å slippe taket. Hat og kjærlighet. Tilhøringhet og ensomhet. Opplysning og ignorans. Latter og sorg. Frykt og mot. Tvil og håp. Mester Daibi forklarer at de mystiske tilstandene som oppstår er helt normale og må oppfattes som virkeligheten. Det som er viktig er å ikke klynge seg til de positive opplevelsene, men å se på også de som midlertidige. Om du ser på også de som illusjoner, blir de byggestener i praksisen.

Gjennom en bio-emotive prosess rett før helga kom jeg til å huske når jeg begynte å miste troen på Gud. Jeg var nemlig barne-kristen, influert av mine besteforeldre, men vokste opp med foreldre som hadde brutt ut når de selv var studenter. Når pappas søskenbarns kone fikk kreft ble jeg fortalt at jeg skulle be til Gud om at hun skulle bli frisk. Jeg kunne ikke vært mer enn 7-8 år, kanskje yngre. Jeg hadde faktisk en bønnepraksis som liten og ba til Gud om at Grete skulle leve. Hun overlevde ikke. Det var en samling hos de senere, der hun lå i sitt eget hjem og folk kunne komme og ta farvell. Jeg husker at jeg var forvirret over at jeg ikke ble tatt med dit. Som om jeg var for liten til å forstå. Jeg følte meg alene og trist. Det er vanskelig å vite hva et barn føler, men barn har like fulle følelser som voksne og trenger hjelp til å bearbeide de. Gjennom å komme i kontakt med og å bearbeide denne gamle følelsen av å miste håpet kunne jeg forstå meg selv bedre og begynne gi slipp på spenninger og handlingsmønstre tilknyttet denne følelsen. I dagene etter var jeg i en dyp tilstand av ro. Disse prosessene krever mye krefter, derfor er min erfaring at det kommer som en "bakrus" av å behandle følelsene. Eller det er fortsatt en frykt for å gi helt slipp. Noe igjen som fortsatt må bearbeides. Ihvertfall i dag tok jeg meg en fridag (jeg får to per måned) og sov kanskje så mye som 12 timer.

For å oppdatere dere på det praktiske - jeg er i kontakt med et par andre klostre nå og virderer å overføre dit i løpet av august. Selv om jeg ser at jeg lærer mye ved å være her jeg er, føles det riktig å erfare mer etablerte kontemplative samfunn. Dette vil være viktig for meg ikke bare for praksisen min i dag, men for hva jeg skal gjøre senere i livet. Jeg spør meg selv selvsagt om det er en flukt. Jeg har flyttet så mange ganger i mitt liv. Flyttet, byttet jobb, byttet forhold. Kan jeg ikke velge? Jeg ønsker meg fast grunn under føttene. Eller å transcendere det for å kunne leve i ikke-viten. Pendelen slår mellom tvil og håp. Viten og ikke-viten.

Tvil

Tvil. 

Tvil.

I dag har jeg tatt ut min første fridag utenom normal timeplan. Jeg var utslitt. En kombinasjon av en heftig retreat forrige uke, en personkonflikt jeg taklet dårlig, hardt fysisk arbeid og lite søvn fikk endelig uttelling. Jeg har samlet opp seks fridager, så det var på tide å ta én. Jeg sov til langt ut på morgenkvisten, den var vel ni da jeg stod opp, i sterk kontrast til normale halv fem. Syvsover får sin opprinnelige betydning her. Jeg har holdt meg for meg selv i dag, og jeg har kjent meg som meg selv. Jeg har nok ikke alltid kjent meg som meg selv siden jeg kom hit. Jeg har noen viktige ting å tenke over.  

På firekvinnsrommet har jeg senga ved vinduet. Har lånt min sidekamerats laptopstativ og sitter og skriver brev og bloginnlegg.

Hvordan se forskjellen på sunne valg og det å rømme fra lærdommen man desperat faktisk søker etter?

Jeg er nå ved å komplettere mine tre måneder som praktikant ved Monastic Academy. Som utlending kan jeg på grunn av begrensninger med visumet ikke bli for evig, men jeg har blitt tilbudt å bli lengre som praktikant eller å bli fast beboer, med mulighet til å dele beboerskapet opp i flere tidsrom (over år). For tiden er jeg her på et seks måneders turistvisum, som i teorien kan utvides med ytterligere seks måneder, men dette er en mulighet jeg ikke er sikker på hvor mye jeg kan stole på å få innvilget. Mens jeg reflekterer over mine muligheter føler jeg inn i tvilen. Denne teksten spinner videre på en e-post jeg har sendt i dag til et par lærere for råd.

Tvil.

Selv om treningen her er god er det flere grunner til at jeg nå tenker alvorlig over om jeg burde bytte til et annet sted. Hovedgrunnen er et ønske om å oppleve et mer etablert kontemplativt fellesskap. En venn beskrev så godt Rinzai zen-senter i Oslo som å ha en form som man kan lene seg inn i, der man ikke trenger å tenke eller planlegge sin neste handling. Her er strukturen mer eksperimentell, av flere grunner. Det har opplagt gode og dårlige sider ved seg. Siden hovedlæreren reiste til det nye senteret i California for en måned siden, hvor han skal være til november, har formen blitt mer løs. Jeg har ikke bare negativt å si om oppmykningen av formen, den har også vært svalende, men mest av alt kunne jeg ønske meg en form som var fast med myke kanter. Eksperimenteringen med formen her gjør at den noen ganger blir usammenhengende ved at noen ting som burde være fast er løst, mens noe som burde være løsere er veldig rigid. Jeg tror dette henger sammen med at organisasjonen er ung og at det er mange unge folk her som er relativt uerfarne. 

Tvil.

Jeg ønsker å rense min egen intensjon og ser etter eksempler rundt meg. Jeg savner flere folk på min alder, som 36-åring er jeg akkurat nå den nest eldste her. Jeg kjenner på ensomheten i det å være eldst, både i forstand av modenhet og livserfaring så vel som generell arbeidserfaring - som spesialist (arkitekt i mitt tilfelle), men også generalist, som kommer av bare det å ha trådd på denne jorda lenger. Den delen av meg lengter både etter flere likealdrende og også eldre, å lære fra. I stedet finner jeg meg selv i posisjoner der jeg skal lære bort. Klart en god egenskap å tilegne seg, og det er en riktig utfordring, blant yngre mennesker med sterke meninger (ja, jeg har dem jo selv). Jeg savner derimot eldre å se opp til for hvordan å gjøre nettopp dette. Det er klart jeg ser egenskaper i de yngre jeg kan lære fra, men jeg kan ikke speile meg helt i ungskapen og lekenheten med formen. Mine egne forsøk på å lede synes ikke ofte nok å nå fram. Jeg må være åpen på at det kan være at de når fram, bare i mindre grad enn hva som er tilfredstillende synlig for meg, eller at de bare ikke er erkjent tydelig for meg. Kan være at forsøkene blir sett som kulturelle forskjeller eller ting som har med personlighet å gjøre, når det faktisk handler om praksis. Jeg burde kanskje ta utfordringen på strak arm, som jeg samtidig gjør, men jeg blir også delvis resignert og føler meg hjelpesløs. Når jeg reflekterer på denne måten føler jeg meg trist og ensom, men det føles sant og virkelig. På den måten godt, det er en form for erkjennelse som får meg å akseptere ensomheten.

Så var det dette med frihet fra behov.

Vi bedriver en konstant meditasjonspraksis, også mens vi gjør arbeidsoppgaver, folk synes å gå inn i kalde distanserte tilstander. Jeg opplever det selv. Vi går opp og ned korridorene med uttrykksløse ansikter, i tilstander som umuliggjør genuine smil. Selvet er så langt borte. Jeg opplever det selv og når i den tilstanden føler jeg fred, men ikke lykke. Noen praktiserer selvsagt ikke (den løse formen igjen), og deres skråling blir en sterk kontrast til den som gjør det. Vi synes ikke å kultivere fellesskapslykke - er dette er lykkelig fellesskap? I praksisen søker vi lykke bortenfor betingelser, men betyr det å ikke også kultivere betinget lykke? Å rense den betingede lykke til den grad at vi transcenderer og oppnår faktisk lykke uten betingelser?

En annen ting jeg har tenkt på i det siste er at jeg nå virkelig føler viktigheten av å finne meg en kvinnelig lærer og det å ha eldre kvinnelige prakiserende rundt meg på dette stadiet av livet mitt og praksisen min. Jeg stiller naturligvis spørsmål til tvilen min, kanskje det i seg selv er en rømningsplan. Kanskje vi aldri kan bli forstått på de måtene vi ønsker. Likevel, en eldre kvinnelig lærer var innom her ikke lenge siden og det var som å ha kommet fram til en oase. Jeg drakk.

Jeg vet jo ikke om det er annerledes andre steder.

Av alle ting er vel tvil en ting som hører hjemme her.

Hva skjer i et kloster utenom meditasjon?

Hver måned er delt inn i tre ansvarsuker og én oppvåkningsuke. Oppvåkningsukene er intensive praksisperioder, enten stilleretreater som ligner på sesshin i rinzai zen-tradisjonen eller annen form for praksisprogram med gjestelærere. Lørdag som var avrundet vi denne månedens oppvåkningsuke. Denne gangen gjestet av Dough Tataryn, hans nydelige kone Darleeen og datter Ali med Bioemotive Framework, som går ut på hvordan forholde seg til og å arbeide med vanskelige følelser under meditasjon - transcendere eller gå dypere inn i for å hele. I tillegg til oss som bor her var det 10 gjester utenfra. Det får bli en egen post om dette.

Meditasjonssalen klar for registrering av gjester til retreat.

Under ansvarsukene er det mindre avsatt tid til formell praksis i form av sittende meditasjon. Målet er likevel å holde praksisen gjennom arbeidsøktene, og snakking skal i størst mulig grad være hva kalles "praktisk snakk", altså relatert til arbeidsoppgaven. Dette betyr for eksempel å holde fokus på pusten gjennom arbeidsoppgavene. Det kan også bety å beholde sinnslikevekt i de ulike situasjonene som kan oppstå gjennom arbeidsoppgavene, fra kjedsomhet til gnissninger i relasjon til andre.

Timeplanen er som følger i en arbeidsuke:

04:40 - Chanting.
05:30 - Meditasjonsøkter 2x26 min (med 4 minutters mellomrom). Intervjuer med læreren.
06:30 - Individuell treningsøkt i den form man ønsker. Kardio-øvelser er oppfordres.
07:35 - Frokost
08:10 - Opprydning etter frokost
08:45 - Arbeidsøkt
13:05 - Lunsj/middag
13:40 - Opprydning etter lunsj
14:00 - Arbeidsøkt
15:00 - Fri
17:30 - Arbeidsøkt eller oppvåkningsøkt (rotasjon)
19:00 - Meditasjonsøkter 3x26 min. Intervjuer med læreren.
20:30 - Chanting.
21:00 - Lysene av. Stilleperiode til etter frokost. Frivillig yaza (nattsitting).

Typiske arbeidsoppgaver kan være å vaske gulv, forberede måltider, klippe plen, all slags reparasjonsarbeid, utvikling av eiendommen osv. De som har vært her lengst har ansvar for administrativ drift, økonomi og fundraising.

Jeg har etterhvert fått oppgaver som er mer relevante for meg. Det skal bygges en zendo, altså meditasjonshall, i form av en prefabrikert yurt i tre. Jeg har tegnet to påbygg for zendoen som skal fungere som vindfang og oppbevaring av ekstra puter og annet meditasjonsutstyr.

Skisser til den nye zendoen. Tilbyggene mitt bidrag.

Jeg gjør også en del snekkerarbeid, for eksempel en åpen vindusåpning mellom spiskammers og kjøkken som jeg har åpnet hele veien ned for å lage en åpen døråpning. Bredde er ca 1,8 m, og vi har begrenset med verktøy, så jeg dro til et lokalt sagverk for å få skåret til de nye emnene, som på bildet er det treet som er lyst. Til sokkel brukte jeg massiv rød eik, som er gulvoverflaten i spiskammerset. På sagverket skar de ut en leppe på elementet for meg slik at det overlapper tregulvet. Jeg skal starte med behandlingen av treverket i ettermiddag. Fant en lokalprodusert tungolje med bivoks som blir spennende å prøve ut.

Den nye døråpningen mellom spiskammer og kjøkken.

Kjøkkenet

Spiskammer

Det andre prosjektet jeg har gående er nye hyller for glassboller og krydder i kjøkkenet. Akkurat nå holder jeg på å ferdigstille hylleknektene som jeg har tegnet. De tre delene er skåret ut for å passe i hverandre. Det er veldig gøy å bruke tid på et slikt prosjekt. De to nederste hyllene er mindre dyp så det ble to versjoner av knektene. Jeg bruker gran og antakelig skal knektene beises, det har ihvertfall vært et uttalt ønske fra kjøkkenrenovasjonslederen. Litt usikker, men emnene synes mykere enn det jeg er vandt til fra gran i Norge. Jeg startet med prosjektet alene, men har nå også fått en person til å hjelpe meg siden det er ganske mange knekter å produsere.

Hjelperen er en nyankommet finsk jente som studerer ved Princeton. Hun skal være her som praktikant i 2-3 månder mens hun har sommerferie. Jeg blir oppmerksom på at jeg ikke er vandt til å lede. I arbeidslivet har jeg mest erfaring med å enten å bli ledet eller å lede sammen med kollegaer, liksom norsk så kalt flat struktur (som ofte ikke egentlig er flat, men det er en annen og mye lengre historie). De jeg har erfaring av å jobbe under studietiden og i arbeidslivet de siste 13 årene har dessuten vært innenfor mitt eget fagfelt. Nå skal jeg lede mennesker som ikke deler min fagbakgrunn inn i mitt felt og i andre arbeidsoppgaver. Det er bra trening, håper jeg får det til på en god og integrerende måte.